Så skjedde marerittet. Å bli utfordret til å sette opp en liste over «tidenes beste album». Bare ti, fra all tid? Umulig!
Så jeg lot være. Helt til sola endelig krøp fram etter flere dagers regn. Da bestemte jeg meg for å bruke dagen inne og levere en litt utvidet liste (15) på egne premisser:
- a) Ikke prøvd musikkjournalistens «objektive» tilnærming, men plukket noen plater som har betydd mye for min egen utvikling. (alle er uansett jævlig bra)
- b) Det er når man er ung og alt er nytt at inntrykkene er aller sterkest og påvirkningskraften størst. Har derfor kun tatt med plater fra perioden 1965 – 1979, dvs fra min egen «formative» periode.
- c) Har prioritert artistkarriere heller enn korte, men ekstatiske blinkskudd. Dvs alle one-hit-wonders er forkastet. Bare de som har vist noe over tid er med. Og plata de er representert med mindre viktig (og mer tilfeldig) enn det at artisten faktisk er med.
Og da ble lista slik:
Bob Dylan «Highway 61 Revisited» (1965)
Mens Pete Seeger ville kutte strømmen da Dylan plugget inn på Newport Folk Festival, koblet jeg meg på. Hadde hørt ham fra Blowin in the Wind-perioden, men «Positively 4th Street»-singelen første jeg kjøpte med ham. Og «Highway 61» og «Blonde on Blonde»-albumene de som frelste meg. Hipp som happ hvilket jeg velger, så da får det bli det første av disse to – som dessuten knallåpner med «Like a Rolling Stone»
The Byrds «Notorious Byrd Brothers» (1968)
Til tross for intern uro (David Crosby sparket midt under innspillingen) treffer Byrds sitt kreative høydepunkt her, på sitt femte album. Den lekfulle og lydeksperimentelle psykedeliaen er beholdt, de myke harmoniene er fortsatt med, the jingling jangling-gitarene er der, samtidig som country-inspirasjonen er tydelig hørbar. Og peker framover mot det banebrytende Sweetheart of the Rodeo-albumet kort tid etter.
Van Morrison «Astral Weeks» (1968)
«Here Comes The Night» og «Gloria» etablerte navnet hans i min bevissthet, men «Astral Weeks» ble den ultimate WOW-opplevelsen. Eklektisk tilnærming, med plass til både folk, rock og jazz i sømløse overganger og med et luftig arrangement som spiller opp mot Van the Mans stemme. Den gangen tenkte jeg ikke på det, men i dag kan jeg ikke la være å bli imponert over hvor moden 23-årige Van var både som komponist og vokalist.
Neil Young «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969)
Neil må med, men med hva? Kunne vært Buffalo Springfield, kunne vært noe seinere. Men velger albumet som etablerte ham som soloartist og hvor han tok den heeeelt ut. Elsket albumet! Det gjorde også en ansatt på en hippiebule i Amsterdam hvor jeg bodde ei uke. Den daglige frokosten var en joint, og eneste album han spilte hele dagen hele uka på full guffe var dette. At jeg ikke fikk overdose, men fortsatt elsker det, sier alt.
Grateful Dead «American Beauty» (1970)
Som psykedelisk ridder følte jeg meg hjemme blant deadheads. Og har ikke tall for hvor ofte jeg spilte doble Live/Dead (1969) og ekstatisk krabbet rundt inne i salige Garcias soli. Men «American Beauty»… Sammen med forgjengeren «Workingman’s Dead» – og Byrds «Sweetheart of the Rodeo» – viste den meg at også country kunne være kult, og ikke bare reaksjonær redneck-musikk.
David Bowie «Hunky Dory» (1971)
Laughing Gnome var…eh…morsom? Space Oddity var glimrende – og «Hunky Dory» det første albumet med Bowie jeg digget. Helstøpt. Pekte også framover mot Ziggy som revolusjonerte rocken på tidlig 1970-tall, og som ga Bowie posisjon og selvtillit nok til få år etter å gi oss album som «Heroes» og «Low» (som begge hadde vært likeverdige alternativer til Hunky Dory på denne lista).
Marvin Gaye «What’s Going On» (1971)
Motown var ikke bare «the sound of young america», det var også mitt lydspor til store deler av 60-tallet hjemme i Stockholm og Oslo. Men, det handlet nesten bare om singler, helt til Marvin Gaye og Stevie Wonder tok kreativ kontroll over egne karrierer. «What’s Going On» spurte Gaye i 1971, og tok oss med på en utrolig fascinerende ferd gjennom et svart amerika med Vietnam-krigen som bakteppe. En musikalsk odyssé som både i toner og politisk forstand syder av passe doser frustrasjon, nysgjerrighet og utforskertrang.
Lou Reed «Transformer» (1972)
Var blant dem som både hørte og kjøpte Velvet mens de eksisterte, så jeg var på mange måter forberedt. Men likevel ikke. For «Transfomer» bød på en distansert dekadense som fikk rennesteinene i New Yorks bakgater til å glitre – og meg til å sitre. Levde med albumet i en evighet, og første konsertminnet med Louie på Rainbow i London i 1974 står fortsatt sterkt.
Roxy Music «For Your Pleasure» (1973)
Sammen med Bowie framsto Roxy som spydspiss i rockens nye 70-talls estestikk. Selv hoppet jeg over både platåsko og flashy klær, men musikken slukte jeg. Måten de klarte å parre pur pop med eksperimentelle klanger og sprakende elektrisitet på var like original som spennende. Og Ferrys evne til å veksle mellom silkemyk sang, hulking og forførende intensitet gjorde ikke fascinasjonen for bandet mindre.
Bob Marley «Catch a Fire» (1973)
Fikk med meg ska og bluebeat som tenåring, men Marley viste veien inn i et annet reggae-univers. Like medrivende, men tyngre og med mer musikalsk og verbal substans. Har trøbbel med å plukke ut et spesifikt favoruttalbum, men som «åndelig guide» og kulturelt alternativ til den angloamerikanske rocken jeg ellers dyrket må Marley med. Og da føles det naturlig med «Catch a Fire», siden det var det første Marley-albumet jeg kjøpte. Og som faktisk er jævlig bra.
Patti Smith «Horses» (1975)
Ryktene fra New York og det faktum at John Cale var produsent var nok til å importere albumet straks det ble utgitt. Var likevel ikke forberedt på den kraften Patti hadde og inntrykket hun skulle gjøre med Horses. Den pønka, aggressive måten hun angrep Gloria på, den intense verbale ordflyten hun fylte rommet med, den intenst personlige stemmen. Og selvsagt, et band og arrangement som backer henne opp helt fortreffelig.
Television «Marquee Moon» (1977)
Sterk kandidat til tidenes beste debutalbum! Tom Verlaines poesi og skjøre sang pensler ut litt spooky og såre stemninger som både forsterkes og slites i stykker av Verlaines og Richard Lloyds frenetiske gitarer, der de vrenger og bender seg fram på en måte som overrasker det ene øyeblikket og bygger opp en magisk følelse av repetitiv suggesjon i det neste.
Bruce Springsteen «Darkness on the Edge of Town» (1978)
Hørte «Spirit in the Night» på radioen i 1973, mens jeg kjørte i Stockholm. Stoppet ved fortauskanten for å suge inn alt og lurte – hvem FAEN er dette??? Fikk svaret, og importerte straks Greetings-albumet fra USA. Fra den dagen var jeg Springsteen-fan, og ble større for hver plate han kom med. Men sett i bakspeilet lyser Darkness som den største av dem alle. Den berusende ungdommelige energien har her fått vike for livets mørke realiteter. Levert intenst og medrivende, slik bare Springsteen den gangen kunne.
Nationalteatern «Barn av vår tid» (1978)
Må jo ha med et album fra hjemlige trakter også, og da må det bli Nationalteatern. Det perfekte eksempelet på det musikkpolitiske 70-tallet på sitt aller beste, hvor musikk og tekst forsterket hverandre. Og selv om jeg forlengst hadde forlatt drabantbyen i Stockholm hvor jeg vokste opp, så var det ikke vanskelig å gjenkjenne seg i tekststrofer som «vaktbolagen kommer snart/då blir det en jävla fart/dom har betalt för att jaga UNGAR». Nationalteatern – et nasjonalklenodium!
The Clash «London Calling» (1979)
Som gammel hippie mistet jeg mange venner da jeg omfavnet pønken og dens energi. I dag tror jeg uansett mange av dem er enig i at «London Calling» er et strålende album. Dobbeltalbum som ubesværet beveger seg mellom hardcore, reggae, rock, litt jazz og vel også pop. Hele veien med intens energi, sterke melodier og tekster som treffende maler ut den misnøyen og frustrasjonen mange unge i 70-åras depressive UK følte.
Og hvor ble det av disse?
Sa på forhånd at «ti beste»-opplegget var en umulighet, og selv med tidsavgrensinger og innsnevrende premisser er det fortsatt slik. Så mange andre album som fortjener en plass – og som på en annen dag i et annet humør kanskje også hadde sneket seg inn på lista over de utvalgte. Nevner kort noen andre kandidater:
Mothers of Invention «Freak Out», Doors «The Doors», The Band «Music From Big Pink», Incredible String Band «The Hangman’s Beautiful Daughter», Love «Forever Changes», Spirit «Twelve Dreams of Dr. Sardonicus», Led Zeppelin «Physical Graffitii», Allman Brothers Band «Live At Fillmore East», Rolling Stones «Exile On Main Street», Kevin Ayers «The Confessions of Dr. Dream and Other Stories», John Cale «Fear», Jackson Browne «The Pretender», Ramones «Ramones», Stevie Wonder «Innervisions», Iggy Pop «Lust for Life», Elvis Costello «This Year’s Model», Fleetwood Mac «Rumours», Beach Boys «Pet Sounds»
Og så videre og så videre 🙂
