22. juli som bakteppe for sju dager i august

Illustrasjon til bokomslaget av »Sju dagar i august». (Illustrasjon: Stian Hole)

Terrorangrepet på Utøya er hele Norges største traume i moderne tid. Det er blitt kommentert og bearbeidet på utallige måter, med Brit Bildøens prisbelønte roman «Sju dagar i august» som det fremste skjønnlitterære eksempelet. Nå er boka blitt til teater, med premiere på Det Norske Teatret torsdag 6. april.

– Vi lever hele tida med spørsmål vi aldri har fått svar på, alle sammen. Men noen holder nesten ikke ut, det de ikke vet. Det kan være veldig traumatisk, uansett hva tapet gjelder, sier Bildøen til Det Norske Teatrets eget programblad.  Det er også hun selv som har dramatisert stykket som nå får urpremiere.

I 2014 fikk Bildøen P2-lytternes romanpris for «Sju dagar i august», men de siste årene har hun også vært travel som oversetter av de to Patti Smith-bøkene «Just Kids» og «M Train».

I forbindelse med utgivelsen av den siste snakket vi i fjor vinter med Bildøen, og da kom også praten litt inn på teaterarbeidet med «Sju dagar i august».

– Å gjøre en bok til teater krever at du tenker nytt og annerledes. Jeg prøver derfor å legge teater-handlinga litt unna boka, ved å gå lenger inn i stoffet, fortalte Bildøen den gangen.

Spørsmål uten svar

I Det Norske-artikkelen om Bildøen og det premiereklare stykket pekes det på at forsvinninger og spørsmål uten svar gjerne har gått som en rød tråd gjennom hennes forfatterskap siden debuten tidlig på 1990-tallet.

I «Sju dagar i august» har Bildøen lagt handlingen til 2019, hvor Sofie etter åtte år fortsatt savner og tenker daglig på sin datter som var en av de 69 som terroristen drepte på Utøya denne julidagen. Og spørsmålene som gnager henne er de hun aldri kan få svar på: Hvorfor ringte hun ikke hjem i de siste minuttene, slik så mange andre gjorde. Og hva tenkte hun på rett før terroristen tok hennes liv? Det finnes ingen verre telefonsamtale en mor kan få, men det var også helt uutholdelig å være den foruten, tenker Sofie.

Noe går tapt

Perspektivet veksler mellom Sofie og hennes mann Otto, og selv om det meste ser bra ut på overflaten, trer sprekkene dem imellom klarere og klarere fram. Sorgen tærer på ektefellene og noe går tapt i ekteskapet. Men mens romanen har en åpen slutt, antyder stykket en litt klarere slutt.

– Før jeg begynte å skrive teatermanuset var jeg redd for at jeg ikke skulle klare å endre på noe fra romanen. Men det har faktisk vært frigjørende å kunne kutte og slippe å forklare så mye, sier Bildøen.

I rollene som Sofie og Otto treffer vi henholdsvis Nina Woxholtt og Geir Kvarme.

 

Av Leif Gjerstad

Les også: Patti Smith: En tidsreise på «M Train»

 

PS! Nevner for ordens skyld at Brit Bildøen er en venninne og at vi har en del sosial omgang.

Legg igjen en kommentar