Årets plater 2017 – de internasjonale

Nye Takter har foretatt sin sedvanlige kåring av Årets plater, etter å ha rådspurt seg med 62 musikkjournalister. Jeg var blant dem, men i stedet for å sette opp min egen «ti beste»-liste for 2017, deler jeg det heller inn i tre bolker: internasjonale, norske og svenske.

I dag tar jeg for meg de internasjonale, og her er de ti platene fra det store utland som jeg har satt størst pris på. Presentert i alfabetisk rekkefølge.

Courtney Barnett & Kurt Vile «Lotta Sea Lice»

Australske Barnett og amerikanske Vile har begge en indieprofil, men mens Barnett er mer (Pretenders/Patti Smith)-rocka, så kan Vile være så dvelende at det fra tid til annen kan bli vel mye av det gode. Her finner de hverandre i et skjæringspunkt som ivaretar begges særpreg, samtidig som de beriker hverandre.

Les også: Tre plater for våren

 

Björk «Utopia»

Det knitrer på sedvanlig måte, når Björk utforsker et lydunivers som er kunst i ene øyeblikket og pop i det neste. Støpt i elektronika og orkestrale synther, Med overganger, beats og en særpreget og personlig stemme som aldri lar oss tvile på hvem vi har med å gjøre.

Les også: Björk 50 år

Lana del Rey «Lust for Life»

Det hviler en aura av dekadent Hollywood-glamour over Lana del Rey, der hun litt distansert nærmest sleper vokalen gjennom låtene. Men bak den smått retropregete fasaden skaper hun cinematiske stemninger som ispedd litt hiphopgarnityr plasserer henne midt i sin turbulente samtid.

Les også: Lana del Rey; Skaper nærhet gjennom avstand

Father John Misty «Pure Comedy»

«Honeydear»-albumet ga Josh Tillman hans store gjennombrudd, og han forvalter det godt på årets Comedy-skive. Som få (ingen?) andre behersker han kunsten å lage overdådig smektende melodier, over et urolig fundament som skaper en helhet som er forførende, men aldri idyllisk.

Les også: Father John Misty: Ut av tåken

Hurray for the Riff Raff «The Navigator»

Alynda Segarra har på tidligere HFTRR-album utforsket den røffere delen av New Orleans-soul. Her utvider hun paletten og trekker inn litt mer latino, i en anerkjennelse av egne røtter, i en hybrid som både svinger og er sjelfull mens den konfronterer dagens grimme politiske USA.

Les også: Ti Roskilde-konserter å minnes

Jason Isbell «The Nashville Sound»

Kanskje holder jeg amerikanerens forrige plate «Something More Than Free» enda litt høyere? Men kanskje gjør jeg det bare fordi den kom før denne? Verken tematisk eller lydmessig så veldig forskjellig fra hverandre, men melodiene, kraften og novelletekstene så sterke at de bekrefter Isbell som det ypperste US americana har å by på.

Les også: Jason Isbell: Synger stort om den lille mann

Kendrick Lamar «DAMN»

Jeg innrømmer det, jeg er ingen hiphoper! Men Kendrick Lamar er bare så mye, mye mer. Han er hiphop og han er soul, men framfor alt er han en artist som vil noe og har noe å melde. Og som gjør det med en kraft som får oss til å høre etter.

Aimee Mann «Mental Illness»

Det er nesten 25 år siden Aimee Mann ga ut sin første soloplate, men kanskje har hun aldri vært bedre enn nå, på sin niende langspiller? Manns tekster dveler gjerne ved livets (og relasjoners) mørkere sider, men innpakningen gir musikken en varme og myk melankoli som får det triste til å føles godt.

Les også: Aimee Mann: Triste låter som gjør deg glad

The National «Sleep Well Beast»

Melankoliens mestere med et nytt byggverk med mykt vakre melodier I bunn, mens et nyansert og raffinert arr gir musikken den motstanden den trenger for å få ut potensialet. Synd bare, at konserten på Sentrum Scene i Oslo ikke klarte å gi det nye materialet særlig liv.

Les også: The National: Brooklyn-band i tre ulike land

Peter Perrett «How the West Was Won»

Årets store comeback! Den gamle The Only Ones-sjefen har slitt med en usunn livsstil I mange år, men reiser seg her med en helstøpt plate som både biter og forfører med skarpe melodier og tekstlige observasjoner.

Les også: Årets comeback? Peter Perrett tilbake med «How The West Was Won»

 

Av Leif Gjerstad

 

Les også: Årets plater 2017 – de norske

Legg igjen en kommentar