Dop og brennende gitarer i Monterey

Er Woodstock og Monterey rockhistoriens to viktigste festivaler? Fredag 16. juni er det nøyaktig 50 år siden The Association gikk på scenen som aller første artist på Monterey Pop Festival. Da sluttstrek ble satt med The Mamas & The Papas søndag kveld var ikke verden lenger helt den samme.

Woodstock-festivalen trekkes ofte fram som den aller viktigste og som den som definerte hippe-eraen. Størst var den definitivt, men trolig var festivalen i den lille byen Monterey litt sør for San Francisco viktigere. Den var to år før og med en artistsliste som Eric Burdon & The Animals, Simon & Garfunkel, Big Brother & The Holding Company, Country Joe &  The Fish, The Byrds, Jefferson Airplane, Otis Redding, Ravi Shankar, Buffalo Springfield, The Who, Grateful Dead , Jimi Hendrix og The Mamas & The Papas – bare for å nevne noen – overgikk den noe annet man tidligere hadde kunnet skue.

Men vel så viktig som stjernenavnene var det at artistene stilte opp gratis, og at festivalen fungerte som en manifestasjon av motkulturen som de siste årene hadde vokst seg sterk i San Francisco. Og som i kjølvannet av Monterey-festivalen denne sommeren eksploderte i «The Summer of Love», med Scott McKenzies oppfordring om å ha blomster i håret, dersom du skulle til San Francisco som et internasjonalt lydspor.

(Og her: En aldri så liten innrømmelse fra forfatteren: Det kunne vært skrevet mye mer om Monterey-festivalen, blant annet om plateboksen og filmen som fulgte og ikke minst om utvalgte sekvenser fra festivalen. Som da Jimi Hendrix satte fyr på gitaren og samtidig på sitt land. Monterey markerte gjennombruddet hans i USA. Og så videre. Men så er altså saken den at jeg ikke har mulighet her og nå til å bruke mer tid på dette – og derfor er frekk nok til å lage en kobling mellom Monterey og Summer of love (som jeg har publisert sak om tidligere), slik at vi forlater Monterey, kjører et par timer nordover og stopper i San Francisco, for å se litt på hva som skjedde der. Har du lest Summer of Love-saken før, beklager jeg reprisen. Hvis ikke kan det kanskje være ok med litt historievandring 🙂 ) 

Bohemer på byvandring

Og til den amerikanske vestkystbyen var det mange som skulle denne sommeren, og aller helst da til bydelen Haight Ashbury. Det var den som ga oss peace & love, LSD og langhåra hippier. I hvert fall hvis vi svelger forenklingens edle kunst.

For selvsagt er sannheten langt mer komplisert enn som så. Startskuddet for det som skjedde i 1967 gikk egentlig enda noen år tidligere, da bohemene i The Beat Generation (med Jack Kerouac og Allen Ginsberg som mest kjente profiler) forlot sitt gamle revir North Beach til fordel for de store viktorianske husene i Haight Ashbury.

Og grunnen handlet som så ofte om penger. North Beach hadde blitt for dyrt for bohemer og poeter uten særlig inntekt, mens planene om en motorvei tvers gjennom Haight Ashbury hadde gjort den fornemme bydelen med store viktorianske hus til et fraflyttingsstrøk. Mange hus måtte rives for å gi plass for motorveien (som selvsagt aldri ble bygget), og foruten at noen hus ble stående tomme sendte motorveiplaene eiendomsprisene i strøket kraftig ned.

Kreativt kraftsenter

Haight Ashbury (Foto: Leif Gjerstad)

Det passet beatniks, fattige studenter og kreative sjeler uten penger perfekt. De store og rimelige husene ga plass til mange og kollektivene blomstret opp. Her kunne bydelens nye innbygere i fred og ro (og gjerne over noen jointer) meditere og diskutere seg fram til alternative holdninger og typiske 60-talls begreper som «kosmisk bevisthet» og «universell sannhet».

Deres tilsynelatende forakt for det konforme konsumsamfunnet og tilsvarende tro på alternativ bevisstgjøring, dop som frigjøringsmiddel og et liv utenfor samfunnets vedtatte normer, skapte et interessefellesskap mellom beatniks, radikale studenter og kunstnere som etterhvert utviklet seg til hippie-bevegelsen. Og godt hjulpet av den økonomiske oppgangstiden strømmet musikere og kunstnere fra hele USA til landets liberale høyborg San Francisco og den alternative frisonen Haight, der man eksperimenterte mer eller mindre vilt med rusmidler, livsformer, poesi, musikk og andre kunstarter.

Syreprøver

Men ingen bevegelse blir skikkelig stor uten noen kjente forgrunnsfigurer, og her sto forfatteren Ken Kesey (best kjent for «Gjøkeredet») og hans gjeng Merry Pranksters sentralt. Noen år tidligere hadde Kesey meldt seg som frivillig forsøksperson til universitetes-eksperimenter med LSD. Han likte virkningene så godt at han sikret seg ekstra forsyninger med det da legale rusmidlet, og sammen med Merry Pranksters startet han de såkalte «acid tests», hvor publikum fikk tilbud om gratis drinker tilsatt LSD.

Med Grateful Dead som husband ble disse syreprøvene raskt like populære som legendariske. Konseptet spredte seg snart til andre konserter, hvor band som Jefferson Airplane, Big Brother & The Holding Co (med Janis Joplin), Quicksilver Messenger Service og Moby Grape sto i spissen for den psykedeliske syrerocken. Konsertene ble en blanding av musikk, film og andre visuelle effekter som skulle få tilskuerne til å føle seg «høye» – noe både de og musikerne som oftest var uansett.

Les også: Grateful Dead: en lang, merkelig ferd ved veis ende

Human Be In og Monterey

En viktig kulturell markør på veien fram mot «the summer of love» var det første «Human Be In» i Golden Gate Park i januar 1967. Det var en massemønstring av poeter, musikere og livsglad alternativ ungdom som ble markedsført som «gathering of the tribes». Et møtested med plass til alle i opposisjon til det etablerte samfunnet, og med gratiskonserter fra Grateful Dead og de andre bandene nevnt over.

Les også: Stammehylet som ga oss hippier og flower power

Ingen hadde forventet så veldig mange, men da mellom 20.000 og 30.000 mennesker møtte opp denne januardagen i Golden Gate Park, var det et tydelig signal om en ny tid i emning. Ikke minst pekte det fram mot legendariske Monterey Pop Festival i juni 1967, litt sør for San Francisco. Det var her Janis Joplin fikk sitt store gjennombrudd, det var her Jimi Hendrix satte fyr både på gitaren sin og hjemlandet og det var her artister som Simon & Garfunkel, Country Joe & The Fish, The Byrds, Jefferson Airplane, Otis Redding, Ravi Shankar, Buffalo Springfield, The Who, Grateful Dead, The Mamas & the Papas og mange andre i løpet av en travel helg gjorde Monterey-festivalen til den alternative kulturens høymesse.

Trolig har Monterey-festivalen hovedæren både for at den psykedeliske rocken ble spredd til massene og for at Woodstock og alle andre festivaler som fulgte de følgende årene i det hele tatt kunne skje. Interessant er det også å merke seg at i litt tidstypisk ånd stilte alle artistene gratis.

Blomster i håret

På scenen sto også Scott McKenzie, som samme uke sang sin hippiehymne «San Francisco (be sure to wear some flowers in your hair)» inn på hitlistene og videre til legendestatus. Den harmoniske optimismen i «San Francisco» fikk unge mennesker med litt alternative holdninger til å drømme om byen. For noen var det heller ikke nok bare å drømme, titusener valfartet til San Francisco denne sommeren for å leve et hippieliv med peace & love som ledetråd.

Nå hadde flower power-begrepet dessuten blitt så sterkt at det var blitt mat for mainstream media både i og utenfor USA. De skrev om alt det merkelige som skjedde, naturlig nok ofte ut fra et voksen-skjønner-ikke-greia-ståsted, noe som selvsagt bare økte tiltrekningskraften på ungdommen.

Ikke bare Frisco

Og så var det musikken da. Selv om vi helst tenker San Francisco når begrepet psykedelisk rock nevnes, lot de kule vibbene seg selvsagt ikke stoppes ved bygrensen.

Det lå noe i lufta som fløy over store deler av den vestlige verden, og parallelt med San Francisco blomstret også en undergrunnscene i London som med utgangspunkt i klubben UFO denne vinteren/våren/sommeren presenterte oss for nye band, med Pink Floyd og Soft Machine som to av de toneangivende.

Les også: Pink Floyd – et aldrende megaband

Dessuten, det er sikkert unødvendig å minne om at Beatles ga oss «Sgt. Pepper»-plata 1. juni det året. Med John Lennons «Lucy in the Sky with Diamonds» som bandets fremste bidrag til den psykedeliske rocken og the summer of love.

Sommeren tar slutt

Ingen sommer varer evig, og det gjorde definitivt heller ikke den i San Francisco 1967. Da høsten kom med sine sure vinder hadde mye av idealismen forvitret og kommersialismen seiret. Visst var det fortsatt mange som dyrket peace & love og hippie-filosofien, men virkeligheten meldte seg brutalt for bydelens befolkning. Tilstrømningen av unge mennesker ble for stor for at bydelen kunne håndtere den, og mange ble uten et sted å bo. Dessuten hadde også mange mentalt syke og kriminelle blitt med på lasset, og både kriminalitet, kjønnssykdommer og dopmisbruk ble et stort problem.

Og i oktober 1967 gikk det så langt at noen av de eldre hippiene arrangerte en «Death of the Hippie»»begravelsespresisjon gjennom Haight, med budskap om at den utopiske hippiedrømmen var over og at det var på tide å komme seg videre i livet.

Men alle klarte ikke det, og da jeg var på reportasjetur til San Francisco i mai 1997 traff jeg blant annet en sliten hippie ved navn Jim. Han hadde rømt fra Seattle til San Francisco som 12-åring i 1967, og her kan du lese historien til Jim og hans kompis Fast Ed.

Av Leif Gjerstad

 

Summer of love – Spilleliste

En spilleliste som skal favne psykedelisk rock og «the summer of love» er nødt til å støte på noen definisjonsproblemer. Som hovedprinsipp har jeg holdt meg til låter utgitt i 1967, men jeg har bøyd og tøyd grensene både med hensyn til tid, uttrykk og geografi, i den grad jeg har syntes det har vært naturlig i en historisk summer of love-kontekst.