Årets plater 2015: nr. 1-5

Fredag for snaue to uker siden presenterte Dagsavisen Kritikertoppen, lista hvor norske journalister stemmer fram årets beste plater. Jeg var med på avstemningen, and here is den øverste halve resulten of the Leffe Jury:

Julia Holter-coverI. Juliana Holter «Have You In My Wilderness»

Med sine tre første album markerte 30-åringen fra Los Angeles seg med svært spennende, men kanskje også noe pretensiøs musikk. På årets album senker den klassisk skolerte artisten skuldrene litt og slår ut i full blomst. Mange av de samme fascinerende elementene fra hennes tidligere plater er fortsatt til stede, men på sin nye plate har hun nyansert og variert virkemidlene slik at vi kommer nærmere henne som sanselig person. Når mange av låtene i tillegg har en popnerve som omfavner både 70-tallets californske singersongwriter-tradisjon og østkystsens kunstpop blir «Have You In My Wilderness» en fulltreffer med lang levetid.

Les også: To av høstens beste (plateanmeldelse)

 

Fjm-iloveyouhoneybear2. Father John Misty «I Love You, Honeybear»

Joshua Tillman lagde på 00-tallet flere soloplater under eget navn, før han en kort periode ble med i Fleet Foxes. Alt dette kan i dag betraktes som god skole på veien til livet som Father John Misty, artisten som debuterte for tre år siden, kort etter Foxes-exiten.

«I Love You, Honeybear» er et album av typen man øyeblikkelig blir glad i – og deretter bare blir enda mer begeistret for. En konseptplate om uventet kjærlighet hvor Tillman leverer mange låtperler som han framfører mykt i tilnærmet crooner-stil, til tider ikke helt ulikt Rufus Wainwright. Alt mens arrangementene gir god plass både til melankolske strykere, poengterte keyboards, diskret fresende gitarer og hva annet som skal til for å gi låtene det ekstra løft som gjør denne plata så god.

PS! Så Father John Misty live på Roskilde og Øya tidligere i år. Leverte så til de grader begge steder at konserten hans på Sentrum Scene 31. mai er en gave du bør gi deg selv og/eller noen du er glad i!

Les også: To knallsterke kort

Cournetbarnett3. Courtney Barnett «Sometimes I Sit and Think, Sometimes I Just Sit»

Den 28-årige australierens albumdebut oser av indie-energi i det mer rølpete slackerlandskapet. Komplett med presise verbale observasjoner som i det ene øyeblikk avleveres med arrogant slørete nonsjalanse a la Lucinda Williams og i det neste med en insisterende inderlighet som vi kjenner fra Patti Smith. De elleve låtene på plata varierer fra slentrende blues til fengende powerpop, pønka utblåsninger og en ren Velvet Underground-pastisj i “Dead Fox”. Alt levert med en så tøff og (tilsynelatende) sjølsikker attitude at Barnett i løpet av det siste året har gått fra å være nærmest ukjent til å bli et av de nye navnene som er på flest tunger. Et forfriskende nytt bekjentskap!

Les også: Tre plater for våren (m/Barnett-anmeldelse)

 

 

4. Tame Impala «Currents»Currents_artwork_(Tame_Impala_album)

Som Barnett fra Australia, men musikalsk i et helt annet landskap. Impala-sjef Kevin Parker har på årets «Currents» tonet ned gitarene og løftet synthene i lydbildet, på sin utforskning av luftige, psykedeliske stemninger hvor den gode popmelodien alltid ligger i bånn. Spiller på Sentrum Scene i Oslo i februar.

 

 

Blur_MagicWhip_20155. Blur «The Magic Whip»

Damon Albarn har vært involvert i så mye rart (og bra) de siste årene, at man skulle tro han ikke hadde tid til mer Blur. Men det hadde han altså, og resultatet er blitt et album som sprudler så av overskudd og lekenhet innen de kjente britiske Blur-rammene som både overrasket og gledet.

 

 

Av Leif Gjerstad

 

Les også: Årets plater 2015: nr. 6 – 10

Hør spillelister på Tidal (to låter fra hvert album):

Årets beste plater 2015: nr. 1 – 5

 Årets beste plater 2015: nr. 6 – 10 

Hør spillelister på Spotify (to låter fra hvert album):

Årets beste plater 2015: nr. 1 – 5

Årets beste plater 2015: nr. 6 – 10

Legg igjen en kommentar