Årets plater 2017 – de norske

 

Susanne Sundfør ga ut et eventyrlig godt album tidligere i høst. Men hun var heldigvis ikke eneste norske artist som gledet med gode utgivelser i løpet av 2017. Her er ti personlige favoritter, presentert i alfabetisk rekkefølge.

Ane Brun «Leave Me Breathless»

Årets langspiller fra den stockholmsbaserte moldejenta er et av disse sidesteppene som etablerte artister innimellom foretar. Ingen nye egne, men 14 lånte låter som hun har et forhold til og fått lyst til å løfte fram. Det gjør hun med respekt for originalen, men også med styrke til å kle sangene i en drakt godt tilpasset hennes egen personlighet.

Les også: Ane Brun: Ti år med Ane

 

Tove Bøygard «Blåe drag»

Ål-kvinnens andre soloalbum har en blå tone hvor samfunnsengasjement og personlige refleksjoner går som en rød tråd gjennom hele plata. Tekstene utstråler varme og visdom, mens de americana-støpte sangene veksler mellom det melankolsk vare og mer uptempo- konfronterende på en måte som skaper variasjon og holder interessen ved like.

Les også: Tove Bøygard; Det går en rød tråd gjennom «Blåe drag»

 

Levi Henriksen & Babylon Madlands «Verden av i går»

Levi Henriksen har hatt en finfin høst, med både roman og plate som gleder. «Verden av i går» kom bare drøye året etter den første sammen med Babylon Badlands, men føles som enda sikrere i formen. Naturlig nok går forfatter Levis tekster utenpå det meste i norsk rock, men får her også følge av treffsikre heartland-melodier som bidrar til å gjøre dette albumet til et av årets beste norske.

Les også: Levi Henriksen: Til himmels med Badlands

 

Michael Krohn «Unwanted»

Ikke Raga-sjefens første solo, men faktisk den aller første under eget navn. En kjapp halvtime med mye av essensen i Michaels univers. Catchy låter med treffsikre tekster som beveger seg fra det lyse inn i mørket, ii en nokså rå og sparsom innpakning der han både spiller alt og produserer selv.

Les også: Michael Krohn: Etterspurt mann med «Unwanted» plate

 

Daniel Kvammen «Vektlaus»

Kvammen nøyde seg ikke bare med ett, men to album i år: «Vektlaus» og «Maktlaus». Begge viser en nokså rivende utvikling vekk fra den mer jordnære singer/songwriteren vi traff på debuten. På årets album har han gått i en mer popete synthbasert retning, som får samlivsbruddet som inspirerte «Vektlaus» nesten til å høres energigivende og moro ut.

Les også: Tre på Øya fredag

 

Motorpsycho «The Tower»

Mens Bent Sæther og Snah er bestandige, har trommisen i bandet skiftet et par ganger. Om det har gitt nytenning skal være usagt, men «The Tower», sprudler uansett over av energi og spilleglede. Men selv om de utforsker nye deler av progglandskapet, er det fortsatt umiskjennelige Motorpsycho. Med lange utblåsninger med mange og dynamiske overganger som gjelder, mens melodiene sakte men sikkert bygger seg opp mot klimaks.

Les også: Museum, monster og Motorpsycho

 

No. 4 «Hva nå»

Oslo-trioens andre bekrefter det positive inntrykket fra debuten for snart to år siden. Søt og lyttervennlig musikk som med gode melodier og vokaler med raffinerte arrangement spenner fra det nedpå til det mer kraftfulle. Og ikke minst, med tekster hvor lyset setter sitt preg på de hverdagslige betraktningene.

Les også: Fem norske i november

 

Erlend Ropstad «Alt som har hendt»

43-åringens sjette er også hans beste album. Den gamle visesangeren har skrudd opp gitarene og skranglefaktoren slik at låtene biter mer enn tidligere, der de med personlig preg utforsker livets mørkere sider ved tilværelsen.

Les også: Fem norske i november

 

 

Susanne Sundfør «Music For People In Trouble»

En «studietur» til ulike deler av kloden ga Susanne Sundfør inspirasjon og stoff til et album av de helt sjeldne. Fra det helt nedpå til det mektige store tar Sundfør oss med på en reise som gjennom sterke melodier både fengsler og beveger.

Les også: Susanne Sundfør «Music For People In Trouble»: En triumf av de sjeldne

 

 

Kristian Torgalsen «Infinity of My Mind»

Imponerende debut fra 28-årig Oslogutt med blikket vendt mot amerikansk vestkyst avdeling softrock. Og med vellydende produksjon av Martin Horntveth som skaper et nyansert og levede lydbilde som sammen med sterke låter gir plata en identitet som lover godt for framtida.

Les også: Fem norske i november

 

Av Leif Gjerstad

 

Les også: Årets plater 2017; De internasjonale

Les også: Årets plater 2017: De svenske

Legg igjen en kommentar