Årets plater 2017 – de svenske

 

 

 

 

 

 

Umulig å komme utenom Thåström og Henrik Berggren når det svenske plateåret 2017 skal oppsummeres. Men de var selvsagt ikke alene om å forgylle det blågule musikkåret. Her er fem + fem personlige favoritter, presentert i alfabetisk rekkefølge.

Henrik Berggren «Wolf’s Heart»

Broder Daniel var noe helt for seg selv. Med Henrik Berggren i sentrum var de både ubehjelpelig romantiske og ufattelig destruktive på en og samme gang. Musikken deres rommet lengsel, frustrasjon og håp og alt annet som hører god rock til, innenfor rammene av velklingende og forførende melodier. Etter mange års taushet, kom Berggren i år endelig med sitt første soloalbum – hvor alt det vi likte så godt med Broder Daniel er intakt, supplert med en mer voksen modenhet.

Les også: Broder Daniels storebror Henrik Berggren er tilbake

 

Ossler «Evig himmelsk fullkomning»

Den tidligere Wilmer X-gitaristen er i dag kanskje mest kjent som Thåströms faste gitarist (og medmusiker i sideprosjektet Sällskapet), men Pelle Ossler har også en solokarriere det står respekt av. Årets album er hans sjuende på egen hånd – og kanskje også hans beste. Landskapet han beveger seg i er ikke helt uventet beslektet med Thåströms, ikke minst som det jo er Osslers nakent skurrende gitarer som fargelegger de åpne, øde stemningene. «Evig himmelsk» byr på motstand og forsiktig dissonans, men også på en melodisk nerve som trekker lytteren inn i Osslers univers.

Les også: Anmeldelse: Thåström; Den morronen;

 

Säkert! «Däggdjur»

«Däggdjur» kom så tidlig på året at det hadde vært lett å glemme plata når 2017 skal oppsummeres, hadde det ikke vært for at Annika Norlins første Säkert!-album på sju år er så sterkt som det faktisk er. Årets utgivelse inneholder tolv låter som synes å være noe av det mest personlige og sårbare Norlin har skrevet, men også noe av det mest friksjonsløst melodiøse. Noe som kanskje kunne betydd polert, men som her først og fremst handler om at hun har forenklet uttrykket og latt essensen i musikken komme klarere fram.

Les også: Säkert!; et sikkert trumfkort

 

Anna Ternheim «All The Way To Rio»

Ternheim har ofte søkt ut for å finne inspirasjon. For noen år siden New York, denne gangen Rio de Janeiro. Men låtene derfra overlevde ikke møtet med de svenske musikerne i Stockholm, og 39-åringen skrinla hele prosjektet. Helt til hun fikk ny inspirasjon fra en fotograf og bearbeidet låtene til det som nå foreligger som hennes sjette album. Og bra er det, for dette er Ternheim på sitt aller beste. En singer/songwriter med sikkert grep om det melodisk stemningsmessige, samtidig som hun har skapt et nyanserikt lydbilde som støtter godt opp om Ternheims visjoner.

 

Thåström «Centralmassivet»

I 2018 er det 40 år siden Thåström debuterte på plate, sammen med Ebba Grön. «Centralmassivet» har naturlig nok et helt annet uttrykk, men nerven og engasjementet har fulgt ham gjennom hele karrieren. Hans siste album er blitt en mektig (og mørk) refleksjon både over det som har vært og hvilken vei det vil ta oss. Massivt!

Les også: Thåström «Centralmassivet»: Mørke og mektige refleksjoner (anmeldelse)

Les også: Thåström i Göteborg: Massivt bra

Les også: Thåström gir Körkarlen nytt liv

 

Hør gjerne også på disse:

Lisa Ekdahl «När alla väger leder hem»

Det er en «evighet» siden (eller snart 24 år, for å være mer presis) siden Ekdahl sang seg inn i alles hjerter med visepopklassikeren «Vem vet». Siden har hun breddet uttrykket betraktelig, men vender på sin første svenskspråklige plate på elleve år hjem til de svenske visepoprøttene igjen. Ikke akkurat noe banebrytende prosjekt, men et trivelig gjenhør med Ekdahl på hjemmebane.

 

Per Gessle «En vacker natt» og «En vacker dag»

58-åringen fra Halmstad burde ikke trenge noen nærmere presentasjon, men trenger det kanskje likevel? Det er jo så mange som tenker Gyllene Tider og/eller Roxette når navnet hans nevnes, men som soloartist ligger han adskillig nærmere den rike svenske visepoptrubadur-tradisjonen. Seinest bevitner på hans to fine Nashville-innspilte album «En vacker natt» og «En vacker dag». To vakre plater som er en låtsmed verdig.

 

Invsn «The Beautiful Stories»

Umeå-bandets vokalist Daniel Lyxzén er for mange best kjent som vocalist I pønklegendene Refused. Også Invsn byr på masse energi og trøkk, men med et mer postpønk 80-tallsrock i bunn. Absolutt godkjent, men aller best til sin rett kommer Invsn live. Sjekk dem opp neste gang de er i nærheten av der du bor!

 

Jens Lekman «Life Will See You Now»

Den svenske poptrubaduren fra Göteborg tar et nytt og mer popete skritt på sitt nye og fjerde album. Mer uptempo, mer bass og flere synther. Men fortsatt med den gode smektende melodien og hans crooneraktige sang i fokus.

 

Vasa Flora och Fauna «Veneziansk afton»

Finlandssvensk indietrio med stil og lydbilde som fungerer som en sjarmerende og melodiøst vennlig miks av britisk harmonipop og skandinavisk folk. Dette er trioens andre album.

 

Av Leif Gjerstad

Les også: Årets plater 2017 – de internasjonale

Les også: Årets plater 2017 – de norske

Legg igjen en kommentar