Babij Jar – Ingen lat undergrunnsgruppe

(intervju opprinnelig publisert i 1986)

Babij Jar, i et noe uskarpt bilde fra en Villa Caspa-konsert i 1986. (Foto: cidelingrud/YouTube)
Babij Jar, i et noe uskarpt bilde fra en Villa Caspa-konsert i 1986. (Foto: cidelingrud/YouTube)

I flommen av små, norske selvfinansierte singler fremsto «lce Age» med Oslo-gruppen Babij Jar som et av høydepunktene året 1980. Men den lovende debuten til tross, det skulle ta nesten fem år før neste plateutgivelse, LPen «The Night Before». Og selv om gruppen i år har overrasket positivt med oppfølger-LPen «Stalingrad», henger fremdeles inntrykket igjen av Babij Jar som en «lat undergrunnsgruppe».

– I begynnelsen var vi kanskje
ikke særlig strukturerte, og muligens litt late. Det var skippertak-filosofien som rådet. Men undergrunnsband? Jeg har aldri helt skjønt hvorfor vi har fått det stemplet. Musikken vi spiller er jo ganske lett tilgjengelig?

Carl Ivar Delingsrud, som sammen med Per Biørn Amundsen har spilt gitar i 6-mannsgruppen Babij Jar siden den spede starten i 1979, ser både litt uforstående og uinteressert ut når temaet Babij Jar og undergrunn bringes på bane. Han har hørt det før, mer enn én gang.

Det gamle temaet

– Slik jeg ser det handler all musikk om kommunikasjon. Har du noe å si, er det derfor naturlig å prøve å nå ut til så mange som mulig. Og Babij Jar er intet unntak. Vi vil ut, men vel og merke uten at det skal gå utover den musikalske dyden. Det vi snakker om, er ikke annet enn det gamle temaet om den vanskelige balansegangen mellom personlig integritet og kommersiell suksess.

– Så hva med drømmen om det store gjennombruddet?

– Nei, det der blir litt for fjernt for oss. For selv om vi ikke er undergrunn, er vi heller ikke et popband. Vi er bare Babij Jar. Riktignok har vi ingen hemninger mot å få en pophit, men vi har holdt på for lenge for å drømme om å bli popstjerner. Det kan jeg ganske sikkert si at vi aldri blir. Derimot kan vi alltids håpe på «Fra Lippo Lippi-effekten», dvs. at vi får en liten tå innenfor i mange forskjellige land. Det kan resultere i salgstall som totalt ligger høyere enn norske popstjerner som bare sel ger i Norge kan regne med.

«Stalingrad»

Babij Jars nye LP er en slags konsept-LP, hvor konflikten mellom Nazi-Tyskland og Sovjet brukes til å skildre krigens absurditet.

– Noen mennesker har reagert på dette tema-valget, men det tror jeg utelukkende skyldes deres tilvante forventninger om at rock bare skal handle om sex & drugs. For når det gjelder film og litteratur er det ingen som hever et øyebryn over alle nye utgivelser som kommer hvert år. Helt siden jeg var liten har jeg vært interessert i 2. verdenskrig, og for meg var dette derfor et naturlig tema, forklarer vokalist Paul Værlien.

For sikkerhets skyld legger han til at dette ikke er en forherligelse av krig.

– Heller tvertimot. Det er mer på sin plass å snakke om en «pasifist-LP», hvor krigen blir brukt som innfallsvinkel til å fortelle om personlige følelser, lidelser og mye annet.

– Ikke redd for den negative klang som ordet konsept-LP har hatt i mange ører i mange år, også skal ramme dere?

– Vi har tenkt på det, men frykter det ikke, svarer Per Biørn Amundsen. – Dessuten var den opprinnelige tanken at det skulle bli en konseptuell dobbel-LP. Men så plukket vi ut noen av de mest rockete låtene og plasserte dem på «The Night Before», uten at noen den gang mumlet så mye som et pip om konsept-LP.

Bare Babij Jar

Per Biørn jobber til daglig på kontor, og hans innstilling til den jobben forteller samtidig mye om guttenes innstilling til Babij Jar.

– Det er verken en særlig spennende eller «fremtidsrettet» jobb jeg har, men: Jeg har gode muligheter til å ta fri når Babij Jar forlanger det. Og det er det som betyr noe!

Carl Ivar er ikke snauere i sin kjærlighetserklæring til bandet: Grunnen til at vi holder det

gående så lenge etter at alle andre band fra gullalderen 1979-80 har gitt opp, er rett og slett at vi er så guddommelig bra! Så om ikke vi blir anerkjent som bra. er det i hvert fall ikke vår skyld. For vi er bra!

– Ja faktisk det eneste bandet i Norge som det går an å spille i, skyter Per Bjørn påpasselig inn.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i mai 1986. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *