Baklengs mot mål

(intervju opprinnelig publisert 2010)

Få forfattere skriver baklengs, slik John Irving gjør. I 2010 fortalte han Leffe hvorfor. Dette bildet er fra samme år, men et annet sted. (Foto: Wikimedia Commons)
Få forfattere skriver baklengs, slik John Irving gjør. I 2010 fortalte han Leffe hvorfor. Dette bildet er fra samme år, men et annet sted. (Foto: Wikimedia Commons)

Lillehammer: John Irving skriver bøker som fanger leseren fra første setning. Selv går han den andre veien. Irving starter med slutten og jobber seg derfra bakover til bokas begynnelse.

– Først trodde jeg det bare var tilfeldig, men da jeg skrev «Siderhusreglene» skjønte jeg at dette var et mønster som preget min skriving, lene» skjønte jeg at dette var et mønster som preget min skriving, forteller John Irving når vi treffer ham på Litteraturfestivalen i Lillehammer.

 

Den 68-årige forfatteren er kommet rett fra Finland samme morgen og er så skrubbsulten at han høflig spør om det er greit at vi tar samtalen i hotellets spisesalong.

– Jeg klarer ikke å snakke uten litt mat i magen først, påstår den fysisk velbygde Irving med et vennlig smil, mens hans skarpe blikk søker hans nye og tolvte bok på norsk, «Siste natt i Twisted River», som ligger på bordflaten mellom oss.

Mange likheter

I denne får vi en ny burlesk historie servert av Irving, hvor en liten gutt ved et uhell dreper sin fars gifte elskerinne med en stekepanne, slik at far og sønn tvinges ut på livslang flukt fra den like gale som hevngjerrige ektemannen og politimannen – i en og samme person.

Flere ganger tvinges far (Kokken) og sønn å bryte opp for å etablere en ny tilværelse et annet sted, og på ferden følger vi den lille gutten Daniel Baciagalupo vokse opp og inn i rollen som den framgangsrike og kjente forfatteren Danny Angel med verdenssuksess.

En forfatter som «tilfeldigvis» er født samme år som John Irving, som har gått på de samme skolene som Irving, som hadde Kurt Vonnegut som lærer og som fikk sitt store gjennombrudd samme år som Irving med sin fjerde roman. Og som altså, i likhet med John Irving, skriver sine bøker bakfra.

Et helt annet liv

Mer om baklengsmetoden seinere, for John Irving er mest opptatt av å tilbakevise påstandene om at likhetstrekkene mellom forfatter-Danny og John Irving er så mange at «Siste natt i Twisted River» er hans mest selvbiografiske bok så langt, slik flere kritikere har hevdet.

– Jeg har skrevet tre romaner med forfattere i sentrale roller, men «Siste natt i Twisted River» er helt riktig første gang hvor en forfatter er min hovedfigur. Og ja, jeg har gitt Danny Angel min måte å skrive på, og jeg har gitt ham deler av min biografi. Men disse elementene er overfladiske og av den typen som kan passe på mange andre også, påpeker John Irving og tar en liten pause mens maten kommer inn. Han fortsetter:

– Det som er viktigere er at jeg har gitt ham det livet jeg selv ikke har hatt. Jeg har skrevet om det jeg ikke har opplevd, men frykter mest. Om alt som kan gå feil. Danny mister sin mor som liten, og han mister sin sønn som voksen. I tillegg fører flukten til at han underveis mister mange som står han nært og som han elsker. Twisted River er en bok om tap, hevn og flukt, og det er langt mer i boka som er oppdiktet enn som er hentet fra mitt liv.

Legger skylda på reality-tv

Han legger ikke skjul på at han misliker at «folk leser for mye inn i overflatiske detaljer». For øvrig i likhet med hovedfiguren i «Siste natt i Twisted River», som beklager seg over journalister som stadig prøver å finne likhetstrekk mellom sin romanfigur og seg selv.

– Det interessante er at dette er et ganske nytt fenomen. Før Twisted River har jeg skrevet tolv romaner siden debuten i 1968, men det er først det siste tiåret som journalister virkelig har begynt å fokusere på de såkalte selvbiografiske trekkene i mine romaner. Det har skjedd noe, sier John Irving og gir selv en forklaring på hva han tror dette «noe» kan være:

– Dere har vel reality-tv i Norge også? Tenkte meg det. Er det ikke helt forferdelig, mer fastslår enn spør Irving og understreker sin avsky ved å riste på hodet.

– Det er en merkelig forestilling om at folks liv er så interessant at det må brettes ut for alle og enhver. Og det har smittet over på andre deler av samfunnet også. Personfokuset er mye større nå enn tidligere, og det er en utvikling jeg kan styre min begeistring for, sier John Irving.  Og fastslår nok en gang at det selvbiografiske i hans bøker er så uvesentlig for handlingen at han forundrer seg over at noen bruker tid og energi på det.

– Skulle jeg skrive om meg selv så ville jeg valgt å gjøre det i form av memoarer. Men det har jeg ingen som helst planer om. Mitt liv er altfor kjedelig for det!

«Garps bok» første norske

Livets kortversjon kan være at John Irving fikk døpenavnet John Wallace Blunt Jr. og at han vokste opp i byen Exeter i New Hampshire, på den amerikanske østkysten. Derfra gikk spranget videre til studier i Iowa, før han 26 år gammel debuterte med «Setting Free The Bears» (foreligger ikke på norsk).

Han måtte vente ytterligere ti år og tre romaner før han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med «Garps bok», som også er den første med ham på norsk. Seinere romaner som «Hotel New Hamsphire» (1983) «Siderhusreglene» (1986), «En bønn for Owen Meany» (1989) og «Enke for et år» (1998) har etablert ham som en av de mest folkekjære forfatterne med salg i millionklassen.

Kanskje er Irving i tillegg den mest framgangsrike forfatteren som skriver sine bøker baklengs. For han bekrefter at han begynner skriveprosessen med siste setning og derfra jobber seg bakover i boka fram mot begynnelsen. Og når begynnelsen er klar, så er også boka ferdig.

– Jeg har alltid skrevet slik, men i begynnelsen tenkte jeg ikke særlig over det. Jeg trodde «begynn bakfra»-metoden var litt tilfeldig, men da jeg også skrev «Siderhusreglene» baklengs skjønte jeg at det faktisk var et mønster som gikk igjen. At det var slik jeg skrev bøker, forteller John Irving.

Fikk plotet som barn

Han gjør gjerne et forsøk på å forklare hvorfor:

– Det har nok med barndommen å gjøre. Jeg vokste opp backstage på et teater, hvor jeg så utallige prøver. Da det endelig var på tide å spille stykket for publikum, var jeg derfor lei hele greia. Jeg visste jo allerede hva som ville skje. Og straks jeg lærte meg å lese, ble det historietellende romaner a la Dickens, Melville og Hawthorne. Som forfatter har jeg videreført tradisjonen med plot, og da kan det være greit å jobbe seg bakover, fra resultatet. Du vet at det er blitt sånn, men hvorfor? Hva skjedde før og hvordan havnet vi her?

John Irving forteller at noe av det mest morsomme med å skrive nettopp er det å avdekke ting som har skjedd tidligere.

– Plotet er bokas grunnkonstruksjon. Straks den er på plass er det bare å fylle inn detaljene. Ordene.

Hater overaskelser

Men i den store forfatterverden er nok Irvings tilbake-til-start-måte å skrive på en sjeldenhet. I hvert fall er han den første baklengs-forfatteren undertegnede har møtt, og han overtreffes klart av alle de forfatterne som hevder at de er like spent som leserne på hvordan boka skal slutte. Under skrivinga vet de nemlig ikke selv hvilken vei boka skal ta.

– Ja, jeg vet. Så mange forfattere har fortalt meg nøyaktig det samme. Men jeg hater overraskelser, og som forfatter gjør jeg alt som står i min makt for å unngå at jeg skal bli overrasket av noe, sier John Irving bestemt og fikler litt med tekoppen før han fortsetter:

– Noe helt annet er at jeg gjerne vil overraske leseren. I mine bøker er det alltid noe som peker framover og inviterer leseren til å gjette hva som vil skje. Som leser skal du forvente deg at mye av det du tror vil skje faktisk skjer, men så skal det også være noe der som du ikke forventer. Og det er disse siste 20 prosentene som gjør boka skikkelig interessant, hevder Irving bak sine brune øyne.

Cowboyen finner Kokken

Han eksemplifiserer ved å trekke inn den gale og hevngjerrige cowboyen i «Siste natt i Twisted River».

– Når Kokken flykter fra Twisted River vet du at cowboyen kommer til å lete etter far og sønn. Og du vet at han kommer til å finne dem. Det du derimot ikke vet er hvor, når eller hvordan.

På samme måte som Irving styrer unna overraskelser i sin egen skriving, liker han å krydre bøkene med ulykker. I Twisted River blant annet ved at en 15-årig tømmerfløter sklir av en tømmerstokk og drukner, på samme sted som Daniels mor noen år tidligere druknet i en annen ulykke. Eller som når han som 12-åring dreper farens elskerinne mens de har sex, etter å ha mistatt kvinnen for en bjørn som var i ferd med å spise opp faren.

For Irving er disse ulykkene et verktøy som tar historien videre.

– Disse eksemplene er sentrale, men også små uvesentlige hendelser kan få store konsekvenser. For mens det i de aller fleste situasjoner finnes en utvei, er det også alltid en fare for å tråkke feil. Når jeg skriver prøver jeg å forestille meg det verste. Hva kan gå galt og hvilke følger får det?

Kan gå på tømmerstokker

Tømmerfløtinga i åpningssekvensen er så godt beskrevet at det er naturlig å spørre om dette skyldes god research, eller om han faktisk kjenner miljøet?

– Jeg har aldri jobbet som tømmerfløter, men både min onkel og mine to fettere drev med tømmerfløting. Som ung var jeg ofte på besøk hos dem, og jeg elsket alle de dramatiske tømmerfløterhistoriene som ble fortalt. De lærte meg også kunsten å gå på tømmerstokker i vannet, og denne erfaringen har jeg spilt på i denne boka, svarer Irving.

46 år med barn

«Siste natt i Twisted River» er ikke Irvings første bok hvor leseren kan følge en person fra barndom til voksenliv. Ifølge Irving vil den observante leseren kunne forutse en del av det som skjer i hans bøker bare ved å følge barnets utvikling. Selv har Irving tre barn (fra to ekteskap), og han mener disse har bidratt positivt til hans forfatterskap.

– Min eldste sønn ble født da jeg bare var 22 og studerte i Iowa. Jeg syntes det var skikkelig ille å bli far så ung. Mens alle vennene mine herjet rundt og nøt livet skulle jeg altså måtte innrette mitt liv etter et lite spebarn. Blææ! Ler Irving mens han river seg i den grå hårmanken for å illustrere sine følelser fra den gang.

– Men i dag, som 68-åring, ser jeg helt annerledes på det. Min yngste sønn er i dag 18, og flytter til høsten for å studere. Når han forsvinner er det første gang på 46 år at jeg ikke har noen barn i huset! Men som forfatter er det et privilegium med barn i huset. De er en konstant påminnelse om ens egen barndom, påpeker John Irving.

Upolitisk roman

Kanskje kan John Irving også takke sin eldste sønn for at han ikke ble sendt til Vietnam i siste halvdel av 1960-tallet? På den tida ble nemlig studentfedre ikke innrullert i de amerikanske Vietnam-styrkene.

Dette temaet blir også omhandlet i Twisted River, samtidig som Irving sveiper innom aprildagen i 1975 da Saigon falt og tv-bildene viste desperate vietnamesere som prøvde å klamre seg fast til helikoptere som evakuerte amerikanere. De falt i døden, slik så mange også gjorde da tvillingtårnene i New York raste sammen 11. september.

Ingen av disse begivenhetene står imidlertid sentralt i handlingen, de figurerer bare som kulisser til forfatter-Danny, som er langt mindre opptatt av det som skjer «der ute» enn han er av sitt eget forfatterliv.

– Danny lever i sin egen verden, full av fantasirike forestillinger. Han er på langt nær så opptatt av politikk som jeg er, så «Siste natt i Twisted River»” er ingen politisk roman, slik «Siderhusreglene» og «En bønn for Owen Meany» var. Det hovedfigurene i de bøkene sa om abort og Vietnam er noe jeg like gjerne kunne ha sagt. De var mine stemmer. Slik er det ikke i Twisted River, selv om Ketchums (Kokkens og Dannys nære venn gjennom hele livet) frykt for hva som skal skje med USA etter 11. september er større enn forferdelsen over det som skjedde. Som den kyniker jeg er kjente jeg meg igjen på akkurat det punktet, sier John Irving og tilføyer:

– Min første tanke etter at tvillingtårnene lå i grus var spørsmålet om hva USA nå ville gjøre. Hva ville George W. Bush bruke terrorangrepet som unnskyldning for? I dag vet vi dessverre svaret.

Supermann

Selv om hans nye roman ikke er politisk innrømmer Irving til slutt at en av skikkelsene i boka i en overført betydning kan representere Barack Obama.

– Når det meste er i ferd med å gå i oppløsning, kommer Himmeldamen Danny til unnsetning. Hun blir hans reddende engel, en superhelt som kan fikse alt. Og den beskrivelsen kan også passe på Obama, slik mange opplevde ham under presidentvalgkampen. Jeg har selv ikke vært så begeistret for en amerikansk presidentkandidat  siden John F. Kennedy for 50 år siden. Spørsmålet er bare hva en enkelt person kan få utrettet, i en verden hvor så mange feiltrinn allerede er tatt? Det er mye som kan gå galt!

Av Leif Gjerstad                        





Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *