Bel Canto – Inn fra kulden

23.02.1992

(intervju opprinnelig publisert 1992)

Trioen Bel Canto er blitt en duo. (Foto: Wikimedia Commons)

Trioen Bel Canto er blitt en duo. (Foto: Wikimedia Commons)

Oslo: – På de to første platene våre vandret vi rundt ute i snøstormen. Nå har vi kommet inn i hytta og fyrt på peisen. Det er fremdeles like kaldt utenfor husveggene, men innenfor merker vi at varmen og harmonien sprer seg, sier Anneli Drecker og Nils Johansen.

«Shimmering, Warm & Bright» er Bel Cantos tredje plate, og markerer ifølge paret et klart vendepunkt i Tromsø-duoens musikalske løpebane. Fem år etter at den daværende trioen flyttet til Brussel, ga ut «White-Out Condition» og ble omfavnet av internasjonal musikkpresse som fanebærere av arktisk rock, sitter de i Oslo med et nytt album på fanget.

– Vi er blitt mer melodiske, samtidig som vår nye plate preges av at vi har turnert mye de siste par årene. Musikken er blitt til underveis på turné, og dette har skapt en mer naturlig flyt og en utvidet instrumentering som ikke vedkjenner seg musikalske landegrenser, forklarer de to.

Fra trio til duo

Siden forgjengeren «Birds Of Passage» har Bel Canto mistet tredjemann Geir Jenssen. Under artistnavnet Biosphere ga han rett før jul ut en techno-house plate, milelangt unna både det Bel Canto har vært og det som «Shimmering, Warm & Bright» vil forknippes med.

– Geir rendyrker mer teknologien, mens vi strever etter å smelte moderne teknologi sammen med tradisjonelle instrument, uttaler Drecker som etter litt betenkningstid aksepterer arktisk rock som et fremdeles gjeldende begrep.

– Den gang vi startet var vi bevisst ønsket om å spille musikk som ikke var utpreget anglo-amerikansk. Vi måtte stake ut en egen kurs og nisje for Bel Canto, og som Tromsø-væringer ble det naturlig å ta utgangspunkt i vår egen oppvekst. Og en oppvekst under den arktiske himmel, med vill natur, hardt vær og åpen horisont gir næring til en indre stemme som er annerledes enn for dem som er vokst opp i et trygt, flatt landskap som Danmark.

– For oss førte det til en myk og svevende stemning med et litt kaldt blåaktig preg. Men som nå har ført oss videre og vekk fra det kalde. Vi har konsentrert oss mer om det etniske preget, og prøver å formidle den indre varmen gjennom vakre sanger, forklarer Bel Canto. Som på italiensk da også helt riktig betyr vakre sanger .

Nedtur

Da Bel Canto i 1987 fikk kontrakt med det den gang toneførende belgiske selskapet Crammed Discs, var det tre ukjente og unge musikere som pakket kofferten med addresse Brussel. Verken Anneli Drecker eller Nils Johansen legger skjul på at oppholdet ikke ble den dans på roser som de opprinnelig hadde drømt om.

– Vi var unge og naive – og ble lurt til å binde oss for lang tid. Ingenting var lagt til rette, og vi skjønte snart at eneste grunnen til at de ville ha oss til Brussel, var at det var så mye rimeligere og enklere for dem enn om vi hadde blitt boende hjemme i Tromsø. Musikalsk var det heller ikke særlig mye å hente. Men vi lærte mye både om oss selv og livet, som gjør at vi står bedre rustet som Bel Canto i dag, sier duoen som de siste par årene har vært bosatt i Oslo.

Åpne horisonter

Et sted hvor Bel Canto i hvert fall står sterkt er i Frankrike, hvor bandet har turnert med stort hell og hvor franskmennene har tatt til seg denne lettere drømmeaktige musikken fra det arktiske Norge.

– Franskmenn liker gjerne at man er litt «sær» og at man blander uttrykk fra forskjellige kulturer. De viser et mer åpent sinn enn engelskmenn og tyskere, hvor det er viktigere at alt passer inn innenfor rådende trender, påstår Nils Johansen.

De ler litt over engelsk musikkpresses tidligere omtale av dem som «det arktiske Cocteau Twins.

– Vi har virkelig sansen for Cocteau Twins, men skal man først plassere oss i en bås er nok irske Enya er et mer passende bilde. Hun har noe av den samme musikalske åpenheten som sterke naturopplevelser kan skape, mener Anneli og Nils som også av den grunn ser det som en fordel å være bosatt i Norge igjen.

– Riktignok er det mange bakgårder som stopper for utsynet også i Oslo, men du er likevel så mye tettere på naturen enn for eksempel i Brussel. Og naturen hjelper oss å komme nærmere de stemningene som vi søker.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB februar 1992)

Les også: Anneli Drecker på Øya