Björk blomstrer

(Intervju opprinnelig publisert

Björk, slik hun så ut da Post ble gitt ut i 1995. (Foto: björk.com)

Björk, slik hun så ut da Post ble gitt ut i 1995. (Foto: björk.com)

1995)

Stockholm: – Jeg ser på mine sanger som om de var mine barn. Det nytter ikke å kontrollere deres liv, men du må følge dine instinkter slik at de fungerer best mulig. Og da finnes det ingen andre som bedre enn en mor vet hva som er best for sine barn, sier Björk.

Denne uka kommer endelig Islands store datter med sin nye plate «Post», og nylig holdt hun hoff for skandinavisk presse på Häringe slott, tre mil sør for Stockholm. For en gammel pønker som 29-årige Björk ligger det et snev av ironi i det å lansere en ny plate i så staselige omgivelser, et poeng som Björk klart ser men samtidig smiler av.

– For 15 år siden ville jeg sagt nei til et sted som dette, antisnobb som jeg var. Men nå har jeg innsett at det er like snobbete å snobbe nedad. Så her er jeg, sier Björk og slår ut med armene i retning hageanlegget med svømmebasseng, statuer og det hele.

Tvillingplater

Bjørk Gudmundsdottir har kommet en lang vei siden hun slo igjennom med Sugarcubes mot slutten av 1980-tallet. Hennes solodebutplate «Debut» kom i 1993 og har solgt nærmere tre millioner, og nå er altså oppfølgeren «Post» klar. Og i motsetning til mange andre artister, er hun ikke så opptatt av å fortelle hvor forskjellig de to platene er fra hverandre.

– Disse to platene er som tvillinger. Det er derfor den forrige het «Debut» og denne «Post», forklarer Björk som av samme grunn har samarbeidet med noen av de samme musikerne, med Nellee Hooper som den viktigste.

– Eneste forskjellen er at vi begge to har sagt nei til hverandre hver vår gang. Da Nellee ville produsere «Debut», sa jeg først nei. Men etter at jeg ble kjent med ham og likevel lot han jobbe på «Debut», fungerte det så godt at jeg ba ham om å produsere også «Post». Men da var det han som sa nei, fordi han mente jeg var sterk nok til å gjøre det alene. Kanskje har han rett, men jeg ville så gjerne ha ham med, at han stilte opp som en ren vennetjeneste, sier Björk som samtidig røper at hun kommer med ny plate allerede i oktober.

– Det blir en ren overskuddsplate, basert på alt det som ble til overs etter innspillingen av «Post». Men plata etter det igjen, vil trolig bli med andre musikere i andre omgivelser. Det holder med trillinger!

Inspirert av hverdagslivet

Ifølge Björk kan «Post» betraktes som en konseptplate, hvor temaet er et alminnelig menneskes hverdagsliv i løpet av en uke.

– Musikk som blir inspirert av annen musikk blir som regel bare hult. Skal det ha noen mening, må det være livet – med sine ups and downs – som man skriver om, erklærer Björk som i løpet av vår samtale flere ganger setter likhetstegn mellom musikk og kjærlighet.

– Ikke minst gjelder det samarbeidspartnere. Jeg har truffet så mange som jeg så gjerne vil jobbe sammen med, men du kan ikke elske med alle du forelsker deg i. Her som ellers i livet handler det om å finne en balanse.

Sangene på «Debut» var i stor grad tanker som Björk hadde samlet på i flere år. At disse var oppbrukt, gjorde imidlertid ikke arbeidet med «Post» noe vanskeligere.

– Det er alltid verst første gang. Tvilen og jakten på det perfekte fungerer som en sperre. Men ingenting blir noensinne perfekt, og min oppgave er derfor å bli litt bedre for hver gang. Jeg syns jeg har greid det med «Post», men om andre mener det samme aner jeg ikke. Det er uansett ikke noe jeg kan bry meg med, den eneste jeg har forpliktelser overfor er meg selv.

Eksentriker?

Denne troen på å stole på egne følelser er noe Björk hevder å ha hatt helt siden hun var ei lita jente hjemme i Reykjavik.

– Et av mine sterkeste minner fra barndommen var da vi lekte, og jeg ble fortalt at «slik kan vi ikke gjøre». Men da jeg spurte hvorfor, fikk jeg bare «man gjør det bare ikke» som svar. Det var ikke godt nok for meg, og siden har jeg vært som en liten eksentrisk unge som sitter i et hjørne. Jeg har ikke noe ønske om å være «sær», men har lært meg å akseptere meg slik jeg er. Det eneste riktige er å gjøre det man selv føler for, så lenge det ikke skader andre, sier Björk som i mange år har bodd i London.

– Jeg elsker moderne teknologi og det urbane livet, men da jeg først kom til London ble jeg skremt av det at du aldri kan være alene. I Reykjavik trenger du bare å gå noen få minutter ned til havet eller opp i fjellene så er du alene med dine tanker. Slikt nytter ikke i London. Men nå har jeg funnet meg godt til rette, selv om jeg fremdeles savner naturen. Det er jo slik jeg lærte å synge, ved å gå ut i naturen og la stemmen kjempe mot naturkreftene.

Inspirert av sagaer og Egner

Selv om Björk trives i London, trekker hun fram de islandske sagaene og Torbjørn Egner som sine viktigste inspirasjonskilder.

– Det er altfor få popsanger som forteller skikkelige historier, men som islending er jeg vokst opp med våre gamle sagaer som jeg elsker høyt. Derfor tenker jeg veldig visuelt når jeg lager musikk. Mine sanger er som bilder av livet, og tekstene bruker jeg til å synliggjøre disse bildene og stemningene.

– Og Egner?

– Både historiene hans og musikken har en himmelsk fantasi. Det er som Stravinskij for barn. Og tro meg, da det engelske bladet Q siterte meg og utga Egner som islending var det ikke min skyld. Jeg vet da at han er norsk. Det som sto i Q får skrives på kontoen for engelskmennenes uvitenhet.

Sier Björk og ber pent om at vi tror henne. Og det gjør vi.

(Intervjuet ble opprinnelig publisert i NTB juni 1995)

Les også: Anmeldelse – Björk «Vulnicura»