Bokanmeldelse: Carl-Johan Vallgren «Svin»

(Anmeldt på oppdrag for magasinet BOK)

CARL-JOHAN VALLGREN:

Svin

Krimroman

375 sider

Gyldendal forlag

 

Svin-cover51-årige Vallgren fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med «Den vidunderlige kjærlighetens historie» for snart 15 år siden, og har siden fulgt opp med kritikerroste romaner som «Kunzelmann & Kunzelmann» og «Havmannen».

Den siste, en sosialrealistisk spenningsfabel, varslet en ny retning i hans forfatterskap, og i 2013 fulgte han opp kursendringen med sin første krim, «Skyggegutten». Den ble så godt mottatt at Carl-Johan Vallgren ikke helt uventet lar oss få et gjensyn med den språkmektige it-eksperten Danny Katz og hans mer eller mindre (helst mer) vingeskutte venner, statsadvokat Eva Westin og yrkeskriminelle Jorma Hedlund.

Trasig oppvekst

Alle har de en trasig oppveksthistorie å bakse med og alle har de søkt trøst, samhold og styrke gjennom hverandre. Men da vi treffer dem i «Svin» har Danny Katz ingen kontakt med noen av de andre, og vi får i starten i stedet følge deres tre parallelle historier. Jorma, med et ønske om å legge forbryterlivet bak seg, lar seg likevel friste til å bli med på et siste pengetransportran som kan gi flere millioner i utbytte. Arbeidsnarkomane Eva sliter med å finne tråder å nøste i en mulig korrupsjons- og menneskehandelsak med forgreninger til Balkan. Og Danny Katz treffer en gammel kompis fra den tida han var junkie og virkelig på kjøret, og dopsuget melder seg igjen hos vår antihelt.

Men Jormas ransprosjekt går ikke like glatt som forventet, Dannys jakt på et skudd gir ham nærkontakt med et mistenkelig overdosedødsfall, mens Eva foruten problemene med etterforskningen sliter med gamle demoner og rotete privatliv.

Forbindelseslinjer

Tilsynelatende har de tre historiene intet med hverandre å gjøre, men etterhvert som handlingen utfolder seg og drapene hoper seg opp trer forbindelseslinjene mellom sakene til Jorma og Danny Katz tydeligere fram. Fra hver sin kant viser de seg også å ha relevanse for saken Eva Westin etterforsker.

Underveis tar Vallgren oss med til ulike miljøer i og rundt Stockholm. Fra romfolk som bor i teltleir eller under bruer til overklassens luksuriøse leiligheter på Östermalm. Fra harde innvandrerghettoer i drabantbyer som Husby til den bunnløse hengemyra prostituerte og narkomane (gjerne begge deler samtidig) befinner seg i. Og i det sosiale spennet mellom de på solsiden og de som har falt helt utenfor skapes et hensynsløst økonomisk klima som gavner korrupsjon, narkohandel, menneskehandel og prostitusjon hvor perversitetene og den egosentriske nytelsen og utnyttelsen av andre ikke kjenner grenser. Det er mørkt. Det er noir.

Gode skildringer

En av Vallgrens styrker er hans evne til å skildre miljøer og stemninger med nokså subtile virkemidler. Han trenger ikke overtydelighet, men klarer seg lenge med antydninger for å skape nærhet til mennesker og innblikk i deres omgivelser. Samtidig pleier han et stramt og handlingsrettet språk mer i pakt med tradisjonell krim enn hans egne romaner, og han gjør det med en presisjon som viser litterær styrke.

Idéen med de tre parallelle løpene gir dessuten Vallgren mulighet til dypdykk i ulike deler av Stockholms sosiale lag og kriminelle miljøer. Den muligheten ivaretar Vallgren veldig bra, og viser med sin krim noir at han søker mer enn bare spenning. «Svin» er like mye en kommentar til et kaldt og skakkjørt samfunn hvor menneskeliv er lite verdt.

Litt haltende plot

Men prisen Vallgren betaler er at ikke alle overgangene oppleves som like logiske og plotet er derfor ikke alltid like lett å følge. Det kan bli litt vanskelig å holde rede på alle impliserte drittsekker og likene som hoper seg opp, etter hvert som tempoet i boka skrus opp hakk for hakk, mot et klimaks som byr både på mye bestialitet og noen overraskende vendinger. Vallgren lar dessuten nok løse tråder henge i lufta og sprike i ulik retning, slik at det kan leses både som en slutt og åpning for et fortsatt liv for (og gjensyn med) antihelten Danny Katz.

Undertegnede har egentlig svensk som morsmål, og leser derfor helst ikke svenske bøker på norsk. At jeg glemte denne mentale motstanden tidlig i boka, er et klart tegn på at Bjørn Alex Herrman har gjort en god jobb som oversetter.

Av Leif Gjerstad

(anmeldelsen ble skrevet på oppdrag for magasinet BOK og ble publisert i bladet som kom i salg 8. februar)

Les også: Vallgrens svenske hatbrev (arkivintervju fra 2005)

Les også: Nådeløs virkelighet og fabulerende fantasi (arkivintervju fra 2012)