Bryteren på for The Switch

The Switch har gått under radaren på de fleste. Kanskje Spellemannprisen gjør flere oppmerksomme på dem? (Foto: Agnete Brun)

Oslo: De har holdt på i mange år, men for de fleste mest i det skjulte. Nå tyder imidlertid mye på at Oslo-bandet er i ferd med å bli langt mer synlige.

– Kanskje vi er i ferd med å bli kjent for å være ukjente, ler Filip Roshauw, med referanse til at The Switch har fått mange gode kritikker siden albumdebuten i 2014, men likevel er forblitt nokså ukjente for de fleste. Sist helg fikk de imidlertid Spellemannprisen for sin tredje langspiller «The Switch Album». For øvrig i indie-klassen hvor den store forhåndsfavoritten var Jenny Hvals «Blood Bitch».

– Vi ble like overrasket som de fleste andre da navnet vårt ble ropt opp. Men samtidig vet vi  at Spellemannjuryen innimellom velger annerledes enn årsoppsummeringene skulle antyde, kommenterer Roshauw.

Hva prisen eventuelt måtte bety for bandet tør han ikke mene for mye om, annet enn at det uansett er en stor hendelse det bare er å glede seg over for band, venner og familie.

Låter søker musikere

Septetten har holdt på siden 2009, med Roshauw som fødselshjelper. 33-åringen var god venn med Thomas Sagbråten som skrev melodier. Han var også god venn med Peter Vollset som skrev tekster. Og da han koblet de to sammen, ble resultatet noen ferdige låter. Så ble neste skritt å samle noen venner som etter hvert ble til et band.

– Mange grupper starter ved at noen venner bestemmer seg for å starte band. For The Switch handlet det mer om en gjeng som samlet seg rundt et låtmateriale, og så ble band, hevder Roshauw som i The Switch spiller gitar og synger.

Men det er han ikke alene om. Både Sagbråten og Frank Michaelsen gjør det samme, og på mange låter samtidig.

– Harmonisang har alltid stått sentralt i bandets uttrykk, som i stor grad har hentet næring fra stilarter som sto sterkt på 1960- og 1970-tallet. Men vi driver ikke med kostymedrama. Det går an å  støtte seg til tradisjoner, og likevel være her og nå, fastslår Roshauw og tilføyer at de kan leke seg med mye, men at det uansett skal være gode sanger i bunn.

Mer studio enn live

At The Switch til tross for tre kritikerroste album på tre år er forblitt en hemmelighet for så mange, tror Roshauw kan skyldes utgangspunktet som «låtkollektiv med mange medlemmer».

– At vi har vært sju i bandet har til tider ført til at vi er blitt mer et studioband enn en livegruppe. Det er ikke alltid like lett å samle sju travle mennesker på en scene, mens man i studio ikke trenger å være samtidig. I Oslo har vi likevel spilt en del, så det er først og fremst utenbys logistikkproblemet har meldt seg.

Roshauw mener likevel at denne situasjonen er i ferd med å endre seg, og at responsen på «The Switch Album» har gjort dem mer aktive live. Selv om de fortsatt er mer produktive i studio enn de fleste band.

– Tre album på tre år, med et mini-album innimellom er mye, men har også sin naturlige forklaring. På debuten «Big If» prøvde vi å gjøre alt selv, men det var vi ikke helt klare for, slik at resultatet ikke ble så altfor vellykket. Da skjønte vi at vi trengte en produsent, og med Ole Øvstedal på laget kom vi mer i kontakt med oss selv. Det gjorde at vi fikk blod på tann og nærmest fløy gjennom »B For the Beast»-albumet, forteller Roshauw og røper samtidig at neste utgivelse kommer til våren.

– Det blir en digital EP, leken og uformell i formen.

Tror på albumet

Trolig blir den et slags mellomspill, før Oslo-gjengen går i studio for å spille inn sitt fjerde album. For i en låtorientert verden tror Roshauw fortsatt på albumet.

– For store plateselskap kan det godt være at låter er det riktige å satse på, rent økonomisk. Men å organisere musikk i bolker på rundt 40 minutter er minst like gammelt som Mozart. Det er hensiktsmessig og når man spiller live er musikken gjerne bygget opp rundt settet, og noe som skal skape et helhetlig uttrykk. Jeg tror derfor at albumet som et kreativt uttrykk vil overleve. Så er det mindre viktig om albumet kommer i form av en LP, CD eller en samling filer.

Av Leif Gjerstad