Carole King i god form

(intervju opprinnelig publisert mars 1982)

Holton & Steel samt Åge lå på toppen av salgslistene da Carole King spilte i Oslo Konserthus i mars 1982. (Faksimile fra Dagbladet 31.03.1982)

Oslo: – Publikum var fantastisk! Si tusen takk til alle for deres enestående måte å møte meg på! Carole King var tydelig rørt der hun overlykkellg nærmest danset bortover gangen bak Konserthusets scene.

Og visst hadde hun rett til å være fornøyd. Mandagskveldens nærmere to timer lange konsert hadde forløpt knirkefritt og ble på alle måter et vellykket møte med amerikanske håndverkere på sitt beste. Fra selve musikerne tii den utsøkte lyden og ikke minst den ytterst delikate og stilrene lyssettinga og scenedekorasjonen med de effektfulle palisadeveggene.

La gå at Carole Kings materiale i litt for stor grad er bygget over samme lest, og la gå at konserten
slik baserte seg mer på smakfull
perfeksjonisme enn på spontanitet og følelsesmessig innlevelse.

Men er man først villig til å akseptere det – og det var omtrent
hele salen – kunne ikke konserten fortone seg som noe annet
enn en musikalsk triumfferd.

Vandring mellom gitar, mik og flygel

Carole King beveget seg fra flygelet til mikrofonstativet, til gitaren og tilbake til flygelet igjen med eller uten sitt åtte mann sterke band. Hun tok den fullsatte salen på en musikalsk reise gjennom tiden.

For her kom de, den ene etter den andre av alle disse Carole Kings bidrag til pophistorien. Fra det tidlige 60-talls Goffin/King-periode som låtskriverpar for andre, representert ved «Will You Love Me Tomorrow» og «Up On The Roof» via Kings periode ved inngangen til 70-åra som soloartist med sangene «Sweet Seasons», «Jazzman» og «lt’s Too Late» til hennes comeback i år med sanger som «Lookin’ Out For Number One», «Boomerang» og tittelkuttet fra hennes ferske LP «One To One».

Spesiell opplevelse

Carole King (Foto: Capitol Records)

Noen av disse ble framført med stor autoritet og driv fra bandet hennes, hvor spesielt medprodusent/gitarist/vokalist Mark Hall, gitarist RobertMcEntee og saksofonist Richard Hardy fikk anledning til å tre fram innimellom. På andre rolige partier trakk hele gruppa seg tilbake, mens Carole King i ensom majestet tronet bak sitt flygel.

– Det var en spesiell opplevelse å se hvor praktfullt publikum oppførte seg i disse rolige partiene. Hjemme i USA er jeg vant til at noen plutselig brøler «Lets Boogie» på de mest upassende stedene, kommenterte Carole King etterpå, og bekreftet på mitt spørsmål at det var en av grunnene til at hun ikke har stått på en scene siden 1976.

Ønsket om privatliv

En av de andre grunnene fortalte hun var ønsket om et privat liv.

– Det tar på å stå i offentlighetens lys hele tida. Derfor har jeg flyttet til fjelltraktene i Idaho, langt vekk fra rampelyset. Og selv om jeg igjen kommer til å opptre av og til, skal jeg holde privatlivet mitt strengt adskilt fra artistlivet.

Publikum ville som ventet ikke gi slipp på henne, og to ganger ble Carole King klappet fram. Først for å spille «A Natural Woman» og «Youve Got A Friend» for så til slutt sammen med bandet å trå til med en inspirert versjon av «The Locomotion». Sistnevnte er min barndoms personlige favoritt blant alle hennes sanger, og da jeg fortalte henne det lyste hun opp enda en gang.

– Å ja, den er så fin og så morsom å spille. Og så skaper den alltid en så god stemning, avsluttet hun og takket enda en gang for en hyggelig kveld. Takk i like måte, Carole!

(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet i mars 1982)

Les også: Carole King: En naturlig låtskriver