Charles Manson – et musikalsk falskspill

Charles Manson i 2011. (Foto: Wikimedia Commons)

Emma Clines norgesaktuelle roman «Jentene» tar utgangspunkt i kretsen rundt Charles Manson. Snart 50 år etter at sistnevnte initierte de grufulle drapene på fem mennesker i åsen over Hollywood, er interessen for sektlederen stadig like stor. Men hva hadde han egentlig med rock å gjøre?

Ganske mye, dessverre. The Manson Family er mareritteksempelet over noen andre der kvasifilosofisk hippietankegang førte til den store katastrofen. Ledet av den karismatiske småkjeltringen Charles Manson skulle hans Family lage et kollektiv som klarte seg godt på utsiden av samfunnet. Det klarte de sånn noenlunde i startfasen, ved at sektens unge medlemmer (men sjelden Manson) stjal penger fra foreldre eller nasket til seg nødvendige varer i butikkene. Alt var lov i kampen for å realisere kollektivet på utsiden av samfunnet.

Men etter hvert som forfallet satte inn og dopbruken eskalerte, ble uttrykket «alt er lov» også skjebnesvangert. Forbrytelsenes karakter antok stadig mer alvorlige uttrykk, samtidig som sektleder Manson ble alt mer despotisk i sin måte å styre Manson Family på.

Massemorder og karismatisk sektleder

Som mange vet kulminerte det med at noen av medlemmene i «familien» på hans ordre drepte skuespilleren Sharon Tate (kona til Roman Polanski) og fire andre på en bestialsk måte i et hus i åsen over Hollywood i august 1969. Det er utviklingen fram mot denne grufulle handlingen som Emma Cline tar utgangspunkt i sin prisbelønte roman «Jentene» – og som det selvsagt også er lagd både tv-dokumentarer og skrevet mange bøker om tidligere.

Foruten disse fem drapene, var sekten også involvert i flere andre drapssaker og i 1971 ble Manson dømt for drapene på syv mennesker. At den voldsromantiske massemordereren Manson ble en mytisk kultfigur i den fredselskende hippietida kan derfor synes som et paradoks, men kan muligens forklares nettopp med koblingen til hippiene og deres alternative livsstil. Det skadet selvsagt heller ikke at han hadde prøvd seg som singer/songwriter med store ambisjoner om en musikerkarriere, samtidig som han hadde støttespillere i rockens kuleste innekretser.

Venn med Beach Boy Dennis

Framfor alt var han god venn med Beach Boy Dennis Wilson, og i en periode bodde Manson Family til og med i Wilsons luksuriøse hjem utenfor Los Angeles. Og det skortet visstnok verken på musikk, dop eller «free sex» i det huset på den tida. Gjennom Dennis Wilson ble Manson også kjent med produsent Terry Melcher (sønnen til Doris Day), som blant annet hadde jobbet med The Byrds. Manson ble lenge forespeilet at Melcher gjerne ville produsere en plate med ham, men da både Melcher og etter hvert også Wilson var unnvikende overfor Manson, innså han at det ikke var aktuelt med plateinnspilling likevel.

Dette oppfattet Manson som et så stort svik at trangen til å hevne seg overfor Melcher meldte seg. Men siden Manson sist hadde besøkt Melcher, hadde sistnevnte flyttet, slik at de nye leieboerne var Sharon Tate og hennes ektemann Roman Polanski. Dermed ble det Tate og hennes venner (Polanski var bortreist den kvelden) som ble offer for Mansons groteske hevn.

Uten sukess

Om to år er det 50 år siden Manson Family begikk sine groteske drap. Dette bildet er fra 2014. (Foto: Wikimedia Commons)

Nokså grotesk er det også at da rettsaken mot Manson og hans familie begynte, så ble faktisk en plate med hans sanger utgitt. Til alt hell solgte den bare 300 eksemplarer, slik at Mansons drømmer om et liv som rockestjerne bare smuldret opp enda mer.

Men mens mange har ment at man burde ha ignorert Mansons musikk helt, så rakk Beach Boys faktisk å spille inn og utgi en av hans sanger før drapene fant sted. Og mange år seinere fant også en av Mansons sanger veien til et Guns N’Roses-album, samtidig som Marilyn Manson dyrket mytene ved å hente artistnavnet sitt fra Marilyn Monroe og Charles Manson.

Dermed ble Marilyn Manson en av de største artistene til å flørte med Mansons myte, men uten at det har fått større konsekvenser for Charles Manson. På livets høst må den 81-årige tidligere sektlederen innse at han aldri fikk den suksessen han drømte om som musiker. I stedet har han måttet leve med flere livstidsdommer for sin rolle i sju drap, og vissheten om at han aldri vil få friheten tilbake.

Av Leif Gjerstad

Les også: Aldri ferdig med Manson (anmeldelse av Emma Clines roman «Jentene»)

Legg igjen en kommentar