Da Ian Dury fikset jobb til Leffe

Takk, Ian Dury, for at du sang sex 6 drugs & rock & roll og ledet meg inn på livets rette vei! (Foto: Wikimedia Commons)

Jeg kunne vært samferdselsøkonom. Jeg kunne vært lektor. Men jeg ble musikkjournalist. Det er Ian Dury som har skylda for det.

Ian Dury har alltid hatt en litt spesiell plass i hjertet mitt. Det begynte da jeg i første halvdel av 1970-tallet oppholdt meg mye i London, og pubrocken for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Ulike band med nokså ulik profil, men med det til felles at det tekniske og perfekt slepne var av underordnet betydning. Det var måten man angrep musikken på som betydde noe, og det var gjerne rått og upolert. Det var pønk før vi visste hva pønk var.

Jeg fikk med meg Dr. Feelgood og jeg fikk med meg Ducks deluxe.  Men framfor alt fikk jeg med meg Kilburn & The High Roads som jeg så flere ganger. I hvert fall på Dingwall’s og Hope & Anchor, men også på et par av disse andre vannhullene som serverte musikk til ølen.

Spesiell fyr med utstråling

Det var noe spesielt med Kilburn & The High Roads, og framfor alt med deres vokalist Ian Dury. Klærne til Dury så ut som de var plukket opp på loppis, men så hadde blitt glemt sammenkrøllet i en pose før de ble gjenfunnet, tatt fram og brukt. Polioen hans gjorde at han haltet og dro på det ene beinet, mens han sang sine cockney-tekster som på pubene var vanskelige å høre, men som du likevel skjønte hadde noe.

Hele utstrålingen var så anti-stjerne som det kunne bli. Likevel var Ian Dury en stjerne som fengslet publikum med magnetisk kraft. Det var derfor opplagt at jeg kjøpte albumet «Handsome» da det kom i 1975, og det var selvsagt opplagt at jeg tok turen til Chateau Neuf høsten 1978, da han spilte der med sitt nye band Blockheads.

Skjønte ikkeno

Der var også en journalist fra Dagbladet, på jobb for å anmelde konserten. Men da jeg så anmeldelsen hans et par dager etter var jeg ikke i tvil om at han hadde gjort en dårlig jobb. Det var så tydelig at han ikke skjønte hva Ian Dury drev med. Mente jeg. Slik jeg også mange andre ganger tidligere hadde irritert meg over anmeldelser han hadde skrevet som oste uvitenhet og manglende forståelse. Mente jeg.

I det hele tatt mente jeg så mye så skråsikkert at jeg etter Dury-anmeldelsen følte meg nødt til å ringe Dagbladet og klage. Men jeg fikk ikke anmelderen på tråden. Han var bare frilanser, viste det seg. I stedet ble jeg satt over til Terje Mosnes og forklarte ham om og om igjen hvor ubrukelig denne frilanseren var. Han hadde sikkert annet bedre å gjøre enn å høre meg messe, så til slutt ba han meg sende et innlegg til «Lesernes mening» (eller hva nå enn den spalten het den gangen) så skulle han sørge for at det kom på.

Knotet lenge

Jeg tok ham på ordet og satte meg ved min gamle Remington uten rettetast – og egentlig uten å vite hvor på tastaturet de ulike bokstavene befant seg. Jeg skrev jo aldri på maskin. Resultatet ble derfor utallige antall ark som måtte kastes, før jeg etter bortimot en hel dag endelig hadde klart å knote sammen et ark uten trykkleifer.

Jeg leste fornøyd gjennom det jeg hadde skrevet, men følte meg plutselig ikke helt fornøyd likevel. Det var noe som manglet. Men da jeg kom på hva det var, orket jeg ikke tanken på å bruke enda en dag på å skrive det korte leserinnlegget. Nederst på arket skriblet jeg derfor ned for hånd «Ps! Hvis dere er i så jævla beit for musikkjournalister kan jeg godt prøve. Jeg kan umulig gjøre det verre».

Det var på ingen måte ment som jobbsøknad, kun for å understreke hvor ille jeg syns det var. Men Mosnes oppfattet det annerledes, og lot meg prøve et par måneder seinere. Det er jeg ham evig takknemlig for!

Og hva med den stakkars frilanseren som jeg stabbet? Han er jeg siden blitt godt kjent med som en sympatisk og raus person. Mens jeg var i Dagbladet jobbet vi dessuten ofte i team, ved at jeg skrev og han fotograferte. Det gjorde han mye bedre enn jeg kunne klart.

Men Ian Dury tror jeg vel aldri vi har snakket om eller diskutert.

Av Leif Gjerstad

Les også: Ian Dury; Jeg spiller for vanlige folk (arkivintervju fra 1981)

Se video med Kilburn & The High Roads:

 

Se video med Ian Dury & The Blockheads: