Da Leffe spiste lunsj med The Edge

The Edge (Foto: Wikimedia Commons)

Det er i år 30 år siden U2 ga ut albumet «The Joshua Tree» og det feires for tiden med både nyutgivelse og turné. I disse dager er det også 25 år siden jeg siste gang hadde kontakt med en av gutta i bandet.

Det første møtet med U2 i Irland sommeren 1980, før de hadde gitt ut noen LPer, sikret meg god adgang til den irske kvartetten i flere år. Men med «The Joshua Tree» og «Achtung Baby» (1991) ble U2 så megastore at gammel kontakt ikke lenger hjalp. Du kom til managementet, men ikke forbi dem.

Det erfarte jeg da jeg våren 1992 prøvde å kontakte U2, i forbindelse med «Zoo TV“-turnéen som 8. juni skulle innom Scandinavium i Göteborg. Det korte svaret jeg fikk både fra plateselskap og management var et «impossible». De gjorde ingen intervjuer mens de var på veien, fikk jeg vite.

Jeg regnet likevel med at det kunne la seg gjøre, dersom jeg bare klarte å komme rundt apparatet og i nærhet av bandet. Jeg kontaktet derfor en jeg kjente i crewet og avtalte å møtes inne på arenaen på formiddagen, mens de rigget og litt etter skulle ha soundcheck. Det gikk greit og det ble et hyggelig møte, men da vi hadde tatt vår kaffeprat og jeg skulle gå, gjorde jeg ikke det likevel, selv om jeg manglet det nødvendige security/adgangspasset alle gikk rundt med. Men fordi jeg allerede hadde hengt der så lenge i selskap med noen av «deres egne», var håpet at ingen ville komme på tanken at de kanskje burde sjekke meg. Og heldigvis, jeg fikk være i fred.

Soundcheck først, deretter kantina

Etter en stund kom bandet ut for soundcheck, men straks den var gjort forsvant de inn bak scenen igjen. Unntatt The Edge, som vandret i retning kantina. Dermed gjorde også jeg det, og et bråkjekt «Hej!» til den svenske vakta som voktet inngangen funket som håpet. Han hadde jo sett meg gå inn og ut av kantina et par ganger allerede, så det var jo åpenbart at jeg hørte til!

Inne i kantina kjøper jeg lunsj, og strener bort med brettet til bordet hvor The Edge sitter sammen med en for meg ukjent fyr. Det var ledig plass rett overfor dem, så «tilfeldigvis» slår jeg meg ned der og håndhilser på begge. Jeg ser at The Edge studerer meg litt, men også at han ikke helt klarer å gjenkjenne meg. Jeg lar det derfor bli med litt smalltalk inntil kompisen hans (security?) forsvinner. Når jeg får gitaristen for meg selv bryter jeg isen, og forteller at jeg er journalist og at vi «actually have met some times in the past». Med spesifikk referanse til det første møtet sommeren 1980.

Det hjelper, han bryter opp i et smil og konstaterer «Is that you!» mens han innrømmer at han ikke hadde kjent meg igjen. Det var noe kjent, men…

Ikke papir og penn

Helt greit, sier jeg, og tenker at dette er tidspunktet å spørre om et intervju på, siden han nærmest virker litt flau over at han ikke hadde gjenkjent meg. Og nå er det han som sier «helt greit». Vi kan snakke mens vi spiser lunsj, men med et smil ber han meg om å ikke ta notater. Bandet skulle jo ikke gjøre noen intervjuer, og med papir og penn ville det bli for åpenbart for security at jeg var journalist.

Dermed får blokka bli i jakka mens vi snakker en halvtimes tid, før det er på tide å bryte opp. Han reiser seg, og et hånddtrykk og en «nice to meet you»-hilsen seinere er The Edge ute av kantina. Noen få sekunder seinere er det noen andre som vil snakke med meg. Security-folka ved inngangen kommer bort til meg og ber om å få se adgangspasset mitt.

Det må jeg bare innrømme at jeg ikke har, og blir derfor litt bryskt bedt om å forlate kantina og Scandinavium. Det gidder jeg ikke protestere mot. Jeg hadde jo fått intervjuet jeg ønsket, så nå var det rett tilbake til hotellet for å skrive det ut, før kveldens konsert ventet.

Les: Göteborg-intervjuet med The Edge! 

PS! Selv om The Edge ved avskjeden også sa «see you around» har det ikke skjedd. Møtet med ham i Göteborg juni 1992 er også siste gang jeg har snakket ordentlig med noen i U2 fjes til fjes. Alt har sin tid.

Av Leif Gjerstad