Da Leffe stjal jakka til Van the Man

Van Morrison

George Ivan Morrsion ble født i Belfast 31. august 1945. Og har vært profesjonell musiker siden 1960. (Foto: AllMusic.com)

Mandag 31. august fyller Van Morrison 70 år. Leffe har alltid hatt veldig sans for den nordirske kraftpluggen, men aldri fått intervjuet ham. Til gjengjeld klarte Leffe en gang nesten å stjele hans fine skinnjakke.

Helt siden jeg som fersk tenåring hørte Van Morrison for første gang i Them-hiten «Here Comes The Night» vinteren 1965 har jeg vært svak for den lille kraftpluggen fra Belfast med den fantastiske stemmen. Derfor har jeg også vært på uttalige konserter med ham, både i Norge og utlandet, etter at jeg så ham første gang på en festival i England (Knebworth) sommeren 1974.

Pilgrimsferd

Derfor har jeg vært på pilgrimsferd i Belfast og vandret ned Cyprus Avenue på jakt etter Madame George. Og derfor har jeg sammen med kollega og venn Geir Rakvaag ofret noen nattetimer i hotellsenga for en grygrytidlig nattmorgentur til fots fra sentrale København opp til Vanløse. For å se om vi kunne finne Vanlose Stairway, trappen han synger så vakkert om på albumet «Beautiful Vision».

Vi ble kanskje aldri helt sikre på nøyaktig hvilken trappeoppgang det var, men at det var Van the Man vi så stå på en Vanløse-balkong denne morgenen var vi aldri i tvil om. Dessverre fikk vi aldri snakket med mannen (=Van) før han forsvant inn i leiligheten igjen, og har derfor ikke kunnet stoppe kjeften på tvilerne.

Jeg har heller aldri, til tross for mange forespørsler og forsøk, fått anledning til å intervjue Morrison og slik få bekreftet at det var ham vi så i Vanløse, i leiligheten til sin danske kjæreste, da de grytidlige solstrålene slikket balkongen.

Et tappert forsøk

Kanskje er det også forklaringen på hvorfor jeg i november 1993 prøvde å stjele Van Morrisons sorte skinnjakke?

Det var ganske tidlig om morgenen jeg kom til Fornebu, på vei til London for et artistintervju jeg nå har glemt hvem var med. I hodet surret fortsatt gårsdagen og Van Morrison, som faktisk hadde gitt oss to magiske kvelder på Sentrum Scene.

Derfor føltes det nesten ikke rart, bare helt riktig da jeg kom til sikkerhetssjekken (som ikke var så omfattende den gangen) og oppdaget at Van the Man og hans turnéfølge hadde tatt oppstilling rett bak meg. Jeg snudde på hodet og takket høflig for konserten kvelden før, uten at Morrison så noen grunn til å svare med mer enn en lite hrrm hrrm-grynt.

Trodde på delekulturen

Jeg plasserte håndbagasje, laptop og jakke på båndet og vandret forbi sikkerhetsvakten til den andre enden av rullebåndet, for å plukke opp tingene mine. Sikkerhetsfolkene ville gjerne at jeg åpnet pc-bagen, men da det var gjort gikk alt greit. Bare ikke med jakka.

For da jeg hadde fått ene armen inn i ermet og var i ferd med å tre den andre armen inn gjennom nåløyet møtte jeg plutselig uventet motstand. Noe strittet mot og dro liksom hardt i motsatt retning. Jeg skjønte lite og gjorde et nytt forsøk på å få armen på plass, da jeg merket et enda kraftigere rykk og en sursint stemme bak meg messe «It’s mine! It’s mine! It’s mine!!

Det var Van Morrison som sto og dro i jakka, og kanskje kunne gjøre det med god grunn. Jeg hadde nemlig tatt feil. Jeg hadde tatt jakka til Van. Jeg beklaget «tyveriet» med et høflig sorry, mens jeg ga ham jakka tilbake og i stedet plukket opp min egen like sorte som fortsatt lå på båndet.

Mitt beklagende smil ble mødt med et morgengrettent grynt som fikk meg til å innse at jeg neppe fikk noe intervju med han den dagen heller.

Blid i Dublin

Det fikk jeg heller ikke da jeg to år tidligere var i Dublin, på turnépremiere med Dire Straits. Etter konserten var vi på en liten bar/restaurant, hvor Mark Knopfler & Co hang ved bardisken og hvor det faktisk var så få mennesker at det var lett å få oversikt over de som var der. Slik som Van Morrison, som satt i en rolig samtale med en (for meg) ukjent person ved et bord litt lenger inn i lokalet.

Etter å ha overveid det en stund, reiste jeg meg til slutt og gikk bort til Van the Man. Jeg nevnte ingenting om vårt tidlige morgenmøte i Vanløse, men var åpen på at jeg var norsk journalist og at jeg i alle år hadde satt veldig stor pris på hans musikk. Samtidig som jeg tilføyde at jeg ikke mente å bryte inn i deres samtale og at jeg ville la dem sitte i ro. Jeg hadde bare lyst å takke ham for musikken. That’s all.

Gratulerer med dagen!

Denne gangen gryntet han faktisk ikke tilbake til svar. Tvertimot smilte han, mens han så opp på meg, stilte et par spørsmål og innledet en vennlig liten konversasjon som kanskje varte rundt minuttet, før jeg selv tok initiativ til å avbryte samtalen for å gå tilbake til min gjeng.

Det var det nærmeste jeg er kommet nærkontakt med Van the Man, og siden jeg fortsatt ikke har fått noen invitasjon til 70-årsdagen hans kan vel mye tyde på at jeg heller ikke kommer nærmere. Heller ikke konserten han skal holde i Cyprus Avenue på selve dagen har jeg fått billett til.

Kanskje han svartelistet meg den dagen jeg prøvde å stjele jakka hans?

Derfor benytter jeg anledningen til, sånn litt på avstand, å gratulere Sir George Ivan Morrison så hjertelig med dagen i dag!

Av Leif Gjerstad