Da Leffe ventet på Nico

Nico på scenen i 1985. (Foto: Wikimedia Commons)

Nico var noe helt for seg selv. Også den gangen jeg skulle intervjue henne. Først lot hun oss vente i flere timer etter avtalt tid, før vi langt over midnatt endelig slapp inn på hotellrommet hennes. Og der var hun aller mest opptatt av å forsikre oss om at hun ikke var junkie.

Aller første gang jeg så Nico var på Rainbow Theatre i London, forsommeren 1974, på konserten med Kevin Ayers, John Cale og Brian Eno (samt i bandet blant andre Mike Oldfield og Robert Wyatt), som kort tid etter ble utgitt på LP som «June 1, 1974».

Det var en både morsom, fin og merkelig konsert, der Cale syntes gretten og ble tilsvarende intens, der Eno i sin røde alpelue var et skue i seg selv, der Ayers halte og dro i Mike Oldfield som best han kunne prøvde å gjemme seg bak høytalersøylene, og der Ayers virket like laidback som alltid – selv om det i ettertid kom fram at Cales dårlige humør skyldtes at han kvelden før fant kona si i senga sammen med Ayers.

Kanskje ikke så rart at Cales versjon av «Heartbreak Hotel» fant veien til plata, mens Ayers låt «I’ve Got a Hard-On for You, Baby» ikke kom med, selv om den ble framført på konserten.

Nåja. Alt dette er bare etterpåklokskap, for der og da opplevde jeg likevel Nico som den merkeligste av dem alle. Der hun nokså statisk stort sett satt bak sitt pumpeorgel og messet fram mørke og dvelende stemninger med sin mørke og monotone stemme. Og der hun også dristet seg til å framføre «Deutschland über alles», et på den tida fortsatt høyst politisk ukorrekt trekk som ble møtt av unisone burop fra salen. Heller ikke den låten kom med på plata.

Nico i Oslo

Neste gang jeg så Nico var i kjeller’n på Chateu Neuf vinteren 1982. Jeg var fan av Nico, men syntes vel ikke konserten var så altfor bra. Og sto der i litt opposisjon til noen av mine venner som syntes det var stort. Skjønt kanskje hun først og fremst splittet publikum, for noen viste også sin misnøye så tydelig at Nico midt i en sang stoppet, så utover salen og henvendt til sine kritikere sa «If you don’t like me, why don’t you shoot me”.

Da konserten var slutt hadde jeg avtale sammen med NRK-journalist Karin Westrheim om å treffe Nico for et intervju i garderoben. Vi måtte bare vente ca kvarteret, fikk vi beskjed om. Men kvarteret gikk uten at noe skjedde, og etter at enda et kvarter eller to hadde gått, kom en fra plateselskapet (eller kanskje det var konsertarrangøren?) ut og fortalte at Nico var litt sliten og heller ville til hotellet sitt og treffe oss der. Kunne vi dra i forveien?

Lang ventetid

Det kunne vi selvsagt, og ikke så altfor mange minutter etter satt Karin og jeg i resepsjonen på Hotel West i Skovveien, den gang et populært og flittig brukt hotell for mellomstore artister. Som musikkjournalister kjente vi hverandre godt og kom godt ut av det med hverandre– og godt var det. For det ble flust med tid å være sammen. For Nico lot vente på seg.

Westrheim og jeg fikk løst alle verdens problemer, vi fikk satt opp alle slags beste-lister og vi fikk fortalt hverandre både morsomme og mer alvorlige ting. Og enda ingen Nico. Klokka var godt over midnatt og hotellet hadde falt til ro, med unntak av mannen eller dama i resepsjonen og Karin og jeg. Skulle vi gi opp å vente? Vi hadde jo ingen mobiler eller den slags ukjente moderniteter som kunne hjelpe oss med å finne ut hvor Nico var – og om hun i det hele tatt kom?

Kanskje var det like greit bare å tusle hjem, vi hadde tross alt ventet på henne i mer enn et par timer og alt var like uvisst. Men samtidig blir du i slike situasjoner fanget litt i ditt eget nett. Når du først har ventet SÅ lenge, kan du jo vente litt til. Og når du har ventet ENDA litt til, så vil det jo være altfor kjipt om du går og hun kommer rett etter at du har gått. Så vi bestemte oss for å drøye den fem minutter til. Og etter de fem minuttene nye fem. Og enda fem nye. Og så videre.

Flere turer på badet

Helt til Nico plutselig kom, nærmere totida på natta. Hun virket fortsatt litt sliten, men inviterte oss opp på rommet sitt og var klar for intervjuet. Eller kanskje ikke helt klar, for Karin hadde knapt fått fram mikrofonen før Nico unnskyldte seg med at hun måtte en tur på badet. Hun var så tørst.

Og da hun kom ut få minutter etter så hun på oss og forkynte strengt «I’m not a junkie. I’m not a junkie!”. Uten at noen av oss hadde spurt eller antydet noe slikt. Intervjuet kom i gang og vi fikk noen smått besynderlige svar før hun igjen unnskyldte seg. Hun måtte en ny tur på badet fordi hun var så tørst. Og som sist forsikret hun bestemt «I’m not a junkie, I’m not a junkie!» før intervjuet kunne fortsette.

Og husker jeg ikke helt feil, rakk hun enda en tur på badet for å slukke tørsten og for å forsikre oss om at hun ikke var junkie før seansen var over og Karin og jeg kunne pakke sammen utstyret vårt og si farvel.

På veien ut tenkte jeg at kanskje, kanskje snakket hun ikke helt sant. Kanskje var hun junkie likevel?

Jeg skal ikke ha altfor sterke formeninger om akkurat det, men her er uansett intervjuet med Nico, slik det sto på trykk i Dagbladet:

Les også: Nico: Legenden som søker skyggen (arkivintervju fra 1982)

Les også: Da Lou Reed frøs til is og ville kaste ut Leffe

Av Leif Gjerstad

Les flere Leffe-saker her!

 

Legg igjen en kommentar