Ved siden av David Bowie var Roxy Music det kuleste som britisk 1970-tall ga oss (før pønken). I mars 1979 ga Roxy Music ut LPen «Manifesto» og to måneder seinere danset singelen «Dance Away» seg mot toppen på listene.
Men selv om «Dance Away» ble en av de mestselgende singlene i Storbritannia det året, nådde den faktisk ikke helt til topps. Til det ble konkurransen fra Blondie og «Sunday Girl» litt for hard, slik at Roxy Music måtte nøye seg med noen uker på andreplass for «Dance Away».
Singelen og LPen den ble hentet fra, «Manifesto», var for øvrig et lite comeback for Roxy Music. Etter at de ga ut «Siren» – bandets femte album på drøye tre år – skulle det ta omtrent like lang tid før de ga livstegn fra seg igjen. I årene derimellom hadde faktisk både Bryan Ferry, Brian Eno, Phil Manzanera og Andy Mackay alle gitt ut soloalbum, så det var ikke helt uten grunn at mange trodde at Roxy Music hadde gått over i historien.
Men det hadde bandet altså ikke. Riktignok var de uten Brian Eno da de meldte seg på banen igjen, samtidig som de var litt mindre eksperimentelle enn det Roxy Music som hadde eksplodert på rocekhimmelen i første halvdel av 1970-tallet.
«Manifesto» ble derfor aldri mer enn sånn passe godt mottatt. Absolutt ingen dårlig plate, men langt unna det optimale. Det var definitivt heller ikke «Flesh + Blood» som fulgte året etter, men med «Avalon» i 1982 fikk Roxy Music en ny artistisk og kommersiell fulltreffer. Det ble også bandets ordentlig siste plate, hvis vi ser bort fra et par gjenforeninger med et par halvhjertede og bare halvlykkede forsøk på comeback på henholdsvis tidlig 1990-tall og ved millennium.
Og litt lenger ned på siden finner du altså videoen til «Dance Away».
Av Leif Gjerstad
Les også: Bryan Ferry kryper ut av skallet (arkivintervju fra 1982)
Les også: Da Leffe lærte Bryan Ferry alt om farsrollen
Se også video:
