Darling West – countryens nye yndlinger

Darling West fikk nylig Spellemannprisen for sitt andre album. (Foto: André Løyning)

Oslo: Darling West har de siste årene sjarmert mange med sin melodiøse americana. Om få uker skal trioen teste det amerikanske markedet.

– Vi skal delta på SXSW i Austin i mars, og bo hos en venn der et par uker. Men vi skal i tillegg gjøre noe i New York, og håper også på litt annet. Vi blir der i fem uker, så får vi se hva som skjer. Men uansett vil det være inspirerende å komme dit og suge opp litt inntrykk, sier Mari Kreken som for tiden er på veien i Norge sammen med de to andre darlingene Tor Egil Kreken og Kjetil Steensnæs.

Slik navnet kan antyde er førstnevnte også hennes darling i det virkelige livet, og har vært det siden før de startet Darling West for drøye fem år siden.

– Da vi ble kjærester syntes det som en god idé å ikke spille sammen, å skille privatliv og jobb. Men så var vi på en liten helgetur, hvor han hadde med seg banjo og jeg mandolin. Og da vi lekte oss litt, kom jeg på sporet av en melodi som han satte tekst til. Vi innså da at vi hadde god kjemi som låtskrivere, og ikke lenge etter dro vi med oss Tor Egils gamle venn og bandkompis Kjetil – og plutselig var vi en trio.

To nominasjoner, én pris

Og nå har trioen rukket å gi ut to album. Den første,  «Winter Passing», ble Spellemann-nominert i 2014. Den andre, «Vinyl and a Heartache», ble også nominert, men fikk i tillegg også Spellemannprisen for beste countryplate i 2016.

– En fantastisk overraskelse og opplevelse! En slik anerkjennelse gjør alltid godt, og i bransjesammenheng tror jeg nok en slik pris kan bety noe, blant annet når det gjelder booking og spillejobber, konstaterer Mari Kreken fornøyd.

Hun er fra Borre, rett utenfor Horten og bor sammen med ektemann Tor Egil i Oslo. Likevel har vi sett Darling West bli buntet sammen med Hellbillies og Stein Torleif Bjella, som vaskeekte Ål-produkter og som et argument for at Ål er Norges Nashville?

– Jøss, er Ål blitt countryens hovedstad i Norge? Det var jeg ikke klar over, ler Kreken og tilføyer at Darling West-koblingen til Ål kanskje er noe overdrevet. Riktignok er mannen hennes derfra, men heller ikke han har bodd der på mange, mange år.

– Men det er en enorm patriotisme i Hallingdal, og de har et musikkmiljø som er veldig inkluderende. Derfor skjønner jeg begeistringen som Ål-folk viser for det som har skjedd med artister derfra. Og selv om jeg aldri har bodd der, føler jeg meg i dag på mange måter mer tilknyttet Ål enn min egen barndomsbygd.

Hardcore bluegrass og popifisert country

At banjo og mandolin var på plass da Darling West ble unnfanget er ingen tilfeldighet. Både Tor Egil Kreken og Kjetil Steensnæs har spilt i bluegrassband, mens Mari Kreken har vokst opp med country. Riktignok ikke alltid helt av egen vilje.

– Faren min hørte mye på country, og da jeg var barn ble bilen fylt med den slags musikk på alle bilturer. Det ble for mye for meg, slik at jeg skrudde av. Det tok mange år før jeg igjen kunne lytte på country, men da hørte jeg til gjengjeld noe som ga en gjenklang på en måte jeg ikke hadde opplevd som liten. Jeg ble glad i sjangeren, og da framfor alt i den mer poporientete delen. I motsetning til Tor Egil som er litt mer hardcore og Kjetil som heller mer mot den britiske tradisjonen. Men alle har vi til felles at vi er veldig opptatt av den gode melodien, forteller Mari Kreken og trekker fram Jason Isbell som en artist hun har hørt på med glede de siste årene.

Godt å være to

Jason Isbell hadde for noen år siden en nokså smertefull skilsmisse fra bandet sitt, Drive-by-Truckers, hvor også kona hans (Shonna Tucker) spilte. Slike samarbeidsproblemer har heldigvis ikke ekteparet Kreken opplevd. De spiller dessuten ikke bare sammen i Darling West, de inngår også i Marit Larsens faste band. Mari Kreken er ikke i tvil om at hun syns fordelene med å spille sammen er mye større enn mulige ulemper.

– Som musikere har vi vært mye opptatt og mye på veien, og da vi spilte på hver vår kant kunne det gå lange perioder der vi så lite til hverandre. At vi begge spiller med Marit Larsen og at vi med Darling West har et fellesprosjekt fungerer derfor samlende og styrkende for forholdet. Dessuten har vi ikke barn, slik at vi har kunnet bruke all energi på arbeidet vårt. Og da føler jeg det utelukkende som positivt at vi kan gjøre ting sammen, fastslår Mari Kreken.

Et problem hun likevel aner konturene av, er å få tid til alt. Også Kjetil jobber jo med andre, i fjor høst ikke minst med Bjørn Eidsvåg, så utfordringen kan være å rydde nødvendig plass til Darling West.

– Vi har vært flinke til å samkjøre kalendere og avsette litt tid til Darling West, så hittil har jeg ikke opplevd det som noe problem. Men etterhvert som Darling West har fått mer oppmerksomhet krever bandet naturlig nok også litt mer tid. Det kan derfor godt hende at puslespillet blir litt mer komplisert framover, kommenterer Mari Kreken.

Tekst og melodi

Hun bekrefter samtidig at selv om de gjerne prøver å bryte opp gamle, kreative mønstre, er det fortsatt hun som skriver de fleste melodiene mens Tor Egil står for tekstene.

– Mest er det likevel et samarbeid. Melodiene mine er gjerne skisser som bearbeides i lag med de andre, og Tor Egil er veldig god til å takle kritikk og endre på tekster der jeg måtte ha innvendinger, hevder Mari Kreken og bekrefter avslutningsvis at de såvidt har begynt å kikke på nye låter, med tanke på neste album.

– Vi er kommet litt underveis i arbeidet med noen låter, men vi har ikke hastverk. Jeg tror det er viktig å ikke rase avgårde bare fordi omgivelsene er blitt mer opptatt av det du gjør. Vi må gjøre ting i vårt eget tempo, det er også den beste garantien for at vi skal kunne levere noe vi selv er fornøyde med.

Av Leif Gjerstad

Se også: Darling West «Vinyl and a Heartache»