David Bowies svarte stjerne lyser sterkt

Blackstar-CDDavid Bowie har gitt seg selv en bursdagsgave på 69-årsdagen. Heldigvis er albumet ★ («Blackstar») en utgivelse vi andre også kan glede oss over.

I år er det faktisk 50 år siden David Robert Jones ble til David Bowie og ga ut singelen «Can’t Help Thinking About Me». Selv stiftet jeg mitt første bekjentskap med briten gjennom tullesingelen «The Laughing Gnome» (joda, bare å innrømme, jeg likte den óg) året etter, men fan ble jeg først med «Space Oddity» i 1969. Så fulgte et tiår hvor David Bowie knapt kunne tråkke feil, og jeg ble med ham hvor det så måtte være.

Et lite stykke inn på 1980-tallet skiltes likevel våre veier, og et av mine sterkeste minner fra den tida er dessverre da jeg i 1984 hadde med meg Mick Ronson, Bowies gitarist fra Ziggy Stardust-tida, i et radiostudio. David Bowie hadde akkurat kommet med albumet «Tonight» og vi spilte det for Ronson og lurte på hva han syntes. Han hadde ikke hørt plata før, men ble tydelig ubekvem og vred på seg mens han lette etter ord. Han levnet ingen tvil om hva han mente, men hvordan si det på lufta uten å økse sin gamle kompis?

Opptur og nedtur

Det var rart, og det var trist. Og skal vi se stort på det, ble kanskje også de neste to tiårene med Bowie nokså rare. Med oppturer, bevares. Men også nedturer. Og uansett hvor mye vi anmeldere kunne skrive at hans nye plate var den «beste siden…», bleknet de alle sammenliknet med storhetstiden på 1970-tallet.

Hvorfor dette skjedde kan muligens forklares med den kjente 40-årskrisa. Eller i dette tilfelle kanskje like gjerne 50-årskrisa. David Bowie hadde vært «cutting edge» på hele 1970-tallet. Han flyttet grenser og gikk opp nye veier som andre kunne utforske seinere. Det ville han gjerne fortsette med også i siste halvdel av 80- og mesteparten av 90-tallet, men nå kom det ikke lenger naturlig. Bowie var ikke lenger rockens fortropp, og det ble noe krampete over hans forsøk på å innta en rolle som mye yngre og hippere enn det han egentlig var. I stedet for å være spydspiss hadde han havnet litt bakpå.

Sterkt comeback

Derfor var det lett å avskrive ham som stor kreativ kraft også for 2000-tallet, og derfor representerte Bowies 2013-album «The Next Day» et like gledelig som overraskende comeback. Det virket som om han hadde senket skuldrene, gitt opp pretensjonene og heller gjorde det han kunne aller best. Og da ble det selvsagt veldig bra. Og faktisk også tidsriktig.

Nå er han igjen aktuell med ny plate, og oppturen fortsetter. Men litt typisk Bowie er ★ (produsert av Bowie sammen med Tony Visconti
) selvsagt ingen Next Day-oppfølger, ikke noe «mer av det samme». For nok en gang har Bowies nysgjerrighet fått ham til å gå nye veier, denne gangen med en jazzkvartett fra New York som følge.

Det har på mange måter fjernet musikken fra rocken, og saksofonen (kvartettleder Donny McCaslin) har helt overtatt gitarens plass som førsteinstrument. Gitarene (mest akustiske, mest Bowies egne) høres bare unntaksvis, og pianoene som vaker bak saksofonen har også de gjerne en jazzete feel.

Mer jazz enn rock

Forbindelseslinja til «gamle Bowie» går derfor dels gjennom den framskutte rytmeseksjonen (som sprettent leker seg gjennom alt fra hiphop og drum’n’bass til Joy Division/depprock-figurer) men aller mest gjennom Bowies egen stemme og intonasjon samt måten han arrangerer lydtepper og fargelegger stemninger på. Og uten å trekke sammenlikningen for langt, kan det åpne, lett urovekkende og øde soniske landskapet han beveger seg i til tider skape assosiasjoner til Berlin-trilogien generelt og «Low» spesielt.

Det derimot «Blackstar» mangler er en opplagt hit, et kutt som kan bane vei på radio og gi albumet kommersiell drahjelp. Uten at vi tror Bowie bryr seg særlig. I hvert fall er det vanskelig å tolke valget av tittelkuttet som offisiell singel annerledes. Opprinnelig var låten visstnok litt over elleve minutter, men siden iTunes nekter å ta mot singelkutt på mer enn ti minutter, redigerte Bowie det ned til 9 min og 57 sek. Dermed havnet ★ akkurat under grensa for å kunne bli med, men…

Dyrker mystikk

Tittelkuttet kom for øvrig ut noen uker før jul, sammen med en symbolladet video, som har fått fansen til å gå bananas i sine tolkningsforsøk. Nå har en av musikerne på plata hevdet at Bowie har sagt at tittelkuttet på ★ er om IS, noe som folkene rundt Bowie siden har benektet. Mens hovedpersonen selv ikke sier noe.

Tvertimot dyrker han mystikken mer i tekstene enn han har gjort på mange plater. Her er bibelske referanser, London-slang, Clockwork Orange-uttrykk og annet som inviterer til tolkninger og assosiasjoner, men aldri til klare svar. Eller som han selv konkluderer i platas siste kutt, «I Can’t Give Everything Away».

Kanskje er det tvetydige mystiske sløret et genuint kunstnerisk virkemiddel. Kanskje er det vel så mye del av en nøye uttenkt mytebyggende strategi rundt artisten som helt har sluttet å uttale seg offentlig. Kanskje er det noe helt annet. Sikkert er i hvert fall at «Next Day» og ★ («Blackstar») på hver sin måte og sammen viser at David Bowie har funnet en ny kreativ gullåre som gjør han mer spennende og fascinerende å følge enn på mange tiår.

Av Leif Gjerstad

Legg igjen en kommentar