– De gamle Byrds-låtene tenner meg fremdeles

(intervju opprinnelig publisert september 1986)

I 1986 spilte Roger McGuinn både i Oslo og Bergen - og på Live Aid, hvor dette bildet er fra. (Foto: You Tube)

I 1986 spilte Roger McGuinn både i Oslo og Bergen – og på Live Aid, hvor dette bildet er fra. (Foto: You Tube)

Oslo: I 1965 fikk amerikansk rock et sterkt oppsving etter en periode med total engelsk dominans. Gruppen som på nytt åpnet dørene for amerikansk rock var The Byrds, og sangen som tok dem til topps «Mr. Tambourine Man». I går holdt Roger McGuinn, det naturlige midtpunktet i Byrds, konsert i Bergen.

McGuinn stilte uten noen av Byrds-medlemmene eller andre musikere, helt alene med sin 12-strengede gitar. Ønskene fra publikum om gamle Byrds-låter kom han likevel ikke unna.

– Og det kommer jeg nok aldri til å gjøre. Men akkurat det betrakter jeg ikke som noe større problem. Også jeg liker mange av de
gamle Byrds-låtene den dag i dag,
smiler McGuinn som reiser alene, ikke fordi han savner musikere å spille med, men fordi et «one-man-show» skaper en helt spesiell og intim stemning.

Gjenforent Byrds

Selv om McGuinn for tiden altså reiser solo, har dette ikke forhindret at også The Byrds har turnert USA i år. Men: The Byrds anno 1986 har bare Gene Clark til felles med 60-årenes The Byrds.

– Gene ville gjenforene det gamle Byrds, men verken jeg eller noen av de andre fra den tiden så noe poeng i det og takket derfor nei, forteller McGuinn som innrømmer at han kan styre sin begeistring for Clarks påfunn.

– Det er uærlig både overfor publikum og alle tidligere Byrds-medlemmer. Det finnes intet musikalsk alibi for å døpe Gene Clarks nye gruppe The Byrds, bare økonomiske grunner. Men jeg
ønsker ikke å lage noe bråk om
dette, og uansett er det heller ingenting jeg kan gjøre.
Jeg hadde rettighetene til The Byrds fram til 1977. Men for å holde på navnet, måtte jeg ifølge amerikansk lov ta det i bruk igjen. Det gjorde jeg aldri, og siden den gang har derfor navnet The Byrds vært fritt fram for alle å bruke.

Den kristne McGuinn

Før møtet med McGuinn verserte det rykter om en meget misjonerende artist, som bruker alle muligheter til å forkynne sin tro. Men ingenting kunne ha vært mer feil.

– Jeg fant Gud i 1977. Hvis folk spør meg, er jeg selvsagt villig til å fortelle om min tro. Men aldri fra en scene! Det ville være uærlig overfor publikum, som har betalt for å se artisten Roger McGuinn og ikke en eller annen forkynner. Ville de høre Guds ord, hadde de heller oppsøkt en kirke. Min måte å vise min tro på begrenser seg derfor til å leve et liv som forhåpentligvis kan tjene som godt eksempel for andre.

Ny livsstil


McGuinns livsstil i 60-årene var nok derimot en helt annen, og han legger da heller ikke skjul på at han eksperimenterte ganske mye med LSD og andre hallusinogener.

– Det lå liksom i tiden. 60-årene var en periode hvor mange ungdommer stilte spørsmålstegn ved det meste i samfunnet. Vi lette etter «sannheten», og vi forkastet
våre foreldres blinde tro på materialistisk lykke. Og sammen med materialismen forkastet vi samfunnets etablerte kirker. Selv søkte jeg sannheten både i Østens religioner og i LSD før jeg etter mye om og men fant svaret i det jeg tidligere hadde forkastet: kristendommen.

– I USA har enkelte kristne bevegelser startet en omfattende kampanje mot rock, med krav om sensur og bannlysing av «djevelens musikk». Hva er ditt syn på dette?

– Jeg skjønner hva de snakker om, men reagerer negativt. Det er ikke mulig å benekte at i deler av rocken brukes og markedsføres vold, sex, stoff og antireligion på en meget betenkelig måte. Likevel er jeg innbitt mot stander av å bannlyse eller sensurere rock. Jeg tror ikke vi kan løse noen problemer på den måten, heller tvert imot.

Inspirasjonskilde


Byrds folkrock og McGuinns lyst klingende Rickenbacker-gitar har i ettertid vist seg å være ett av de mest innflytelsesrike elementene fra 60-årenes rock. Såvel Tom Petty som R.E.M. – bare for å nevne to aktuelle navn – har mye å takke Byrds/McGuinn for. De fleste artistene i den ny-tradisjonalistiske bølgen som har preget amerikansk rock de siste årene har uten blygsel trukket fram nettopp McGuinn/The Byrds som en viktig inspirasjonskilde.

– 60-årene var et begivenhetsrikt tiår for musikken, og da er det selvfølgelig både morsomt og smigrende at det man selv laget er blant de tingene som folk husker og liker tjue år etterpå. Og selv om det naturlig nok først og fremst er folk over 30 som kommer til mine konserter, har jeg kunnet merke en generelt stigende interesse for meg de siste par årene. De ny-tradisjonalistiske artistenes tendens til å nevne mitt navn i intervjuer har introdusert mitt navn for enkelte ungdommer. Og dette har ført til at jeg etter fem år som uinteressant artist – sett med de store plateselskapenes øyne – igjen er interessant, sier McGuinn og tilføyer at samtaler faktisk foregår akkurat nå om en ny, helelektrisk McGuinn-LP med Terry Melcher. Byrds gamle produsent.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i Bergens Tidene septermber 1986)