Den aller beste dagen for rock

16. mai 1966 ble disse to platene gitt ut. To av rockens aller største klassikere - på samme dag! (Foto: platecovere)

16. mai 1966 ble disse to platene gitt ut. To av rockens aller største klassikere – på samme dag! (Foto: platecovere)

Mange rockhistorikere mener «Blonde on Blonde» og «Pet Sounds» er de to beste albumene noensinne. Og utrolig nok: De kom ut samme dag, for 50 år siden.

Om du mener 1956, 1966, 1977, 1991 eller kanskje et annet år enda nærmere vår samtid er det beste for rocken noensinne spiller mindre rolle. Når det gjelder én bestemt dato er det utenkelig at noe kan slå 16. mai 1966. Den dagen ble to av rockens definitivt største klassikere gitt ut: Bob Dylans «Blonde on Blonde» og Beach Boys «Pet Sounds».

To i utgangspunktet nokså forskjellige plater som har det til felles at de utfordrer grenser og bryter ny mark samtidig som de både speiler sin samtid og har disse tidløse kvalitetene som gir dem et evig liv.

Snart 75

Om få dager (24. mai) fyller Bob Dylan 75 år. Som alle vet er han fortsatt veldig aktiv og har gitt ut noen fremragende plater det siste tiåret som viser at han ikke har mistet sin kreative klo. Likevel er det liten tvil om at når hans lange karriere skal oppsummeres, vil årene rundt midten av 1960-tallet være de som lyser aller sterkest. Det var da han vokste ut av rollen som protestsangeren og til manges forskrekkelse plugget inn strømmen. Det var da han satte en ny standard for poplyrikk og nektet å akseptere det gamle singelformatet på tre minutter. Og det var da han i løpet av fjorten måneder – og innimellom turnéer – ga ut de tre albumene «Bringing It All Back Home» (mars 1965), «Highway 61 Revisited» (mai 1965) og «Blonde on Blonde» (mai 1966).

Tre plater som revolusjonerte (folk)rocken, med doble «Blonde on Blonde» som kronen på verket. Det er også på denne Dylan for første gang samarbeider med Robbie Robertson og de andre i The Hawks (snart bedre kjent som The Band) , etter at hans medhjelpere fra Highway 61-seansen, Mike  Bloomfield og Al Kooper, hadde takket nei til å forlenge turnésamarbeidet.

Blonde on Blonde

Det resulterte i en litt nølende start for Blonde on Blonde-plata. For da Dylan høsten 1965 entret studio i New York med sin nye backinggruppe The Hawks ble kursen litt vinglete og innspillingene så pass ufokusert at Dylan forkastet nesten alt materiale. De gjorde ytterligere et par forsøk uten særlig større hell, og i frustrasjon forlot Dylan New York for Nashville og et stjernelag av Nashville-sessionmusikere samt Al Kooper. Og da meldte magien seg. Aldri har Dylan vært mer surrealistisk, aldri har han rocket med større sug og sjelden har vel studiomusikere på en og samme gang vært så tette, fått så stor frihet og brukt den så godt som her.

I løpet av noen få dager blir de halvferdige låtene utviklet og ferdigspilt med alle musikerne i samme rom. Og da Dylan vender tilbake til New York er det med 14 låter på 73 minutter i bagasjen som smelter sammen blues, country, rock og folk på en forførende måte det er vanskelig å verne seg mot. Når sangene og tekstene i tillegg er like mystiske som majestetiske er veien til klassikerstatus kort.

«Visions of Johanna», «I Want You», «Just Like A Woman» og «Absolutely Sweet Marie» er bare fire av flere låter som har skrevet seg inn i historien. Og selvsagt: «Sad Eyed Lady of the Lowlands». Den over elleve minutter lange kjærlighetssangen til kona Sara som tar opp hele side fire på det som allment regnes som rockens første virkelige dobbel-LP.

Les også: Izzy, Vold og Dylan

Les også: Dagen Dylan forrådte folk

Pet Sounds

Mens Dylan brukte under ei uke på å spille inn «Blonde on Blonde», tilbragte Brian Wilson flere måneder i studio i Los Angeles på å skape mesterverket «Pet Sounds». Et album som offisielt er en Beach Boys-plate, men på mange måter mer eller mindre er et Wilson-soloalbum.

For i studio omgir Wilson seg fortrinnsvis med studiomusikere, mens tematikken på plata beveger seg langt unna den ungdommelig naive solskinns- og surfpopen som strandguttene tidligere var blitt kjent for. På «Pet Sounds» har Wilson i stedet vendt blikket innover, og som de fleste er kjent med i dag, var det ikke akkurat harmoni han fant i eget sinn. Dette gir en sjelden dybde til de gjennomarrangerte og komplekse låtene hvor instrumenter og vokal er lagt  lag på lag oppå hverandre, til en storslått helhet som beveger seg langt utenfor det allminnelige i rock.

At Wilson som produsent overgår både seg selv og det aller meste, er en ting. Det som har gitt plata et evig ikonstatus er at den i tillegg har melodiøse perler som åpningskuttet (og kanskje den eneste optimistiske teksten på plata) «Wouldn’t It Be Nice», «Sloop John B» og «God Only Knows» som byr på vokal og vellyd ingen andre var i nærheten av.

Den store dagen

Det går gjerne tiår mellom hver gang en plate med slik appell og betydning blir gitt ut. Likevel kom altså disse to platene ut samme dag. Hurra for 16. mai!

Av Leif Gjerstad

 

Les også: Ti produsenter som har forandret musikken

Les også: Wilson Phillips: Solskinnsjenter fra California