Fra The Easybeats via AC/DC til Courtney Barnett. Australia har gitt oss mye godt, men det begynner likevel bli farlig mange år siden favorittfrekvensen jeg aller helst tunet inn til kom fra down under.
Da jeg før sommerferien i år gravde i arkivet etter gamle intervjuer som kunne passe inn på LeffesLab fant jeg blant annet to intervjuer med The Go-Betweens, fra henholdsvis 1986 og 1988. Siden det første til og med var fra sommeren for 30 år siden, kunne det passe utmerket, tenkte jeg.
Og det gjør det sikkert. Men neste tanke var at det likevel ble litt feil, å bare «kaste» ut et intervju slik, på en så tilfeldig måte. The Go-Betweens sto jo på 1980-tallet i sentrum for den mest vitale og kule pop/rockbølgen fra Australia ever. Der de innenfor rammene til angloamerikansk rock klarte å få fram en egen aussie-identitet, med luftige melodiføringer, spenstige arrangement og melankolske stemninger. Et uttrykk som kanskje ikke tok Go-Betweens til toppen av internasjonale hitlister, men som til gjengjeld fant veien inn til hjertet hos mange av oss litt mer enn middels interesserte.
Gullalderen
Derfor fortjente 1986-intervjuet en litt bedre skjebne enn bare å bli stående der helt isolert. Det burde settes inn i en kontekst med fokus på gullalderen i australsk rock. Den gangen band som The Go-Betweens, The Church, The Triffids og The Saints var store personlige favoritter.
Med unntak av The Saints debuterte alle på 1980-tallet, men samtlige var likevel et resultat av Australias postpønk- og pubrockscene som vokste fram og vitaliserte landets musikkmiljø på 1970-tallet.
En bølge som på hver sin måte formet internasjonale suksesser som AC/DC, Birthday Party (Nick Cave), INXS og Midnight Oil. En bølge som rommet så mye at listen her uten vansker kunne gjøres mye lenger, men hvor jeg altså nøyer meg med noen linjer om de fire tidligere nevnte personlige favorittene.
The Saints
Og hvor The Saints blir et naturlig startpunkt siden de lå noen år før de andre i løypa. For selv om det i ettertid kanskje er Chris Baileys litt mer rock-melodiøse 80-tallsversjon av bandet som folk husker best, ble de først kjent som pønkpionerer. For å si det slik: USA hadde The Ramones, UK hadde The Sex Pistols og The Clash og Austrailia hadde The Saints.
Saints LP-debut «Stranded» (1977) fikk mye positiv oppmerksomhet og ble fulgt opp av ytterligere to veldig gode og energiske album, men det australske bandet havnet likevel litt i skyggen av sine angloamerikanske kolleger. Samtidig hjalp det neppe karrieren noe særlig at samholdet knaket så i fugene at leder Chris Bailey i praksis hadde skiftet ut hele besetningen før vi forlot 1970-tallet.
Bailey viste styrke ved å ta 80-tallsutgaven av The Saints i en litt annen og mye mer åpen retning, med bandets åttende album «All Fool’s Day» (1986) som det største høydepunktet. Oppfølgeren «Prodigal Son» to år seinere ble ikke like vellykket, og mye av lufta gikk ut av Saints-ballongen samtidig som Bailey bestemte seg for å gå solo.
I 1995 samlet han likevel nok en utgave av The Saints og ga samme året ut en ny Saints-plate. Siden er det blitt ytterligere noen, men selv om Bailey sikkert vil protestere sluttet historien om «det virkelige Saints» egentlig med Prodigal Son.
The Go-Betweens
The Saints kom from Brisbane, samme byen som ga oss The Go-Betweens få år etter. Bandet som i praksis var verktøyet til duoen Grant McLennan og Robert Forster, som i sine sanger var langt mer subtile enn byfrende Bailey. Det gir seg ikke minst uttrykk ved at de trakk inn både strykere og blåsere i sitt varme og melankolske lydbilde.
Debuten fant sted i 1981, men det er med oppfølgeren «Before Hollywood» to år seinere at Go-Betweens storhetsperiode starter. Her har de trimmet låtskriverkunsten og funnet sine stemmer på en måte som gjorde at de knapt kunne tråkke feil de neste årene. Med albumet «16 Lovers Lane» (1988) som et suverent klimaks og en opplagt 80-tallsklassiker – men dessverre også et avskjed. For bare året etter bestemte McLennan og Forster seg for å skille lag og satse hver for seg.
Ti år seinere ble bandet likevel gjenforent, og rakk å gi ut ytterligere tre gode plater, med «Oceans Apart» (2005) som et verdig farvel før McLannans død i 2006 satte en endelig sluttstrek for et av rockhistoriens beste band.
The Triffids
Tekstene til Go-Betweens hadde større lyriske kvaliteter enn det til ditt gjennomsnittlige rockband, noe som også kan sies om deres samtidige kolleger i The Triffids. Med David McComb som det naturlige midtpunktet, ble The Triffids dannet i Perth mot slutten av 1970-tallet. Som så mange andre postpønkgrupper foret de markedet med noen kassetter, før interessen rundt dem resulterte i platekontrakt og debutalbumet «Treeless Pain» i 1983.
Litt som en parallell til The Go-Betweens var heller ikke Triffids debut blant de mest minneverdige, men la til gjengjeld grunnlaget for mesterverket deres, «Born Sandy Devotional», tre år etter. Superlativene haglet, men plata var nok litt for mørk for å nå ut til de store massene, slik McComb i sin lyrikk brukte det øde og golde australske landskapet som en metafor for menneskelig isolasjon og fortvilelse. En plate som på en mesterlig måte klarer å forene smerte med skjønnhet.
The Triffids ga ut ytterligere et par plater som fikk kritikerne til å juble og sende kreden til topps. Men slitasjen etter all turneringa og skuffelsen over at de gode kritikkene ikke genererte bedre salg førte til at gruppa høsten 1989 tok en pause som viste seg å skulle bli permanent.
David McComb ga på 1990-tallet ut et par album med Blackeyed Susans samt soloalbumet «Love of Will» i 1994. Men det ble også hans siste album, før han døde i 1999, bare 37 år gammel.
The Church
Og dermed er vi kommet til mitt fjerde favorittband fra Australia dette tiåret, The Church. Sammen med The Go-Betweens ble vel også Sydney-gjengen de av disse som kom nærmest det store gjennombruddet, med sin lekne og luftige psykedelia. Andrealbumet «The Blurred Crusade» (1982) fikk mye fortjent oppmerksomhet for sin energiske, gitarbaserte rock et sted mellom 60-tallspop, psykedelia og nyveiv.
I startfasen scoret nok bandet mye på at bandleder Steve Kilbey og de to gitaristene Marty Wilson-Piper og Peter Koppes bidro nokså likt med kreative innspill, men det tok dessverre ikke altfor lang tid før gnisninger og maktkamp mellom dem skapte trøbbel. I tillegg skapte bråk med plateselskapet en anspent atmosfære som kanskje i hvert fall delvis kan forklare att oppfølgeren ble et lite antiklimaks.
The Church brukte likevel ikke mer enn et par år på å finne tilbake til storformen, ved å rendyrke psykedeliaen i større grad enn tidligere. Både «Heyday» (1985) og framfor alt «Starfish» (1988) er utsøkte eksempler på sonisk drømmepop som plasserte Sydney-gjengen i fremste rekke blant 80-tallets mange nypsykedeliske band.
Starfish-singelen «Under The Milky Way» klatret også så høyt på listene at det store gjennombruddet syntes å ligge rett rundt hjørnet. Men nok en gang kom gnisninger både internt og med plateselskap i veien for videre ekspansjon, og selv om de også på 1990-tallet ga ut flere gode album mistet de sin posisjon som kraftsentrum.
Med tanke på de mange kranglene i bandet de første årene, kan det nesten virke paradoksalt at det er nettopp dette av de fire bandene som fortsatt eksisterer, med Kilbey og Koppes som de to nøkkelpersonene. Og faktisk, akkurat mens dette skrives har de lagt ut på en ny USA-turné, sammen med Psychedelic Furs.
Helt til slutt kan vi også tilføye at både Chris Bailey (Saints), Marty Wilson-Piper og Steve Kilbey i mange år bodde i Stockholm. Kilbey har også to døtre i Sverige, som i dag spiller i duoen Say Lou Lou.
Av Leif Gjerstad
PS! Chris Bailey/The Saints har jeg aldri truffet, men de tre andre bandene har jeg intervjuet. McComb/Triffids-intervjuet har jeg dessverre ikke vært i stand til å finne, ei heller det første med The Go-Betweens. Men her følger i hvert fall de to siste med The Go-Betweens og et med The Church.
Les også: The Go-Betweens – Australsk og utypisk (arkivintervju fra 1986)
Les også: Go-Betweens på kjærlighetsstien (arkivintervju fra 1988)
Les også. The Church frelste ingen… (arkivintervju fra 1988)
