Donovan til byLarm

Donovan i 1965, kort tid etter platedebuten. (Foto: Wikimedia Commons)

Donovan i 1965, kort tid etter platedebuten. (Foto: Wikimedia Commons)

Høsten 1965 kjøpte jeg min aller første LP. Det var Donovans debutalbum «What’s Bin Did and What’s Bin Hid». Lørdag kommer briten til by:Larm for å snakke om sin musikk og karriere.

For meg var aldri Donovan noen reserve-Dylan, som enkelte ville ha det til. Hvordan kan vel en fyr som skriver låter som «Catch The Wind» og «Colours» (for å holde oss til den første fasen av hans karriere) reduseres slik? Han fortjente tvertimot all den ære han kunne få, og i den grad han fortsatt trenger noen godord kan vi jo gi ham det her og nå.

Folk og vise

På mange måter er skotskfødte Donovan Philip Leitch en typisk representant for 1960-tallet, ved at han fikk med seg både folkemusikken, popen og psykedelia. Og som for så mange startet det allerede i tenårene, da han turnerte engelske folkklubber med sin akustiske gitar og munnspill. Tydelig påvirket av helter som Woody Guthrie og Bob Dylan, men også med et klart blikk for britisk folk som fortalte om hans bakgrunn på denne siden Atlanteren.

Det førte raskt til oppmerksomhet og platekontrakt, og debuten kom i februar 1965 med singelen «Catch The Wind». Da var Donovan fortsatt bare 18 år, men hadde akkurat rukket å fylle 19 da debutalbumet «What’s Bin Did and What’s Bin Hid» ble gitt ut tre måneder etter.

Tidlig suksess

Både debutsingelen og debutalbumet ble en stor suksess og etablerte Donovan som britenes nye, store visesanger/folkartist. Suksessen fortsatte med uforminsket styrke på oppfølgeren «Fairytale», med den klassiske singelen «Colours» som åpningsspor. «Fairytale» kom bare halvåret etter «What’s Bin Did and What’s Bin Hid», men viser klart at Donovan er på musikalsk vandring og søken.

Riktignok fikk han en stor hit med amerikanske Buffy Sainte-Maries «Universal Soldier», men ellers har «Fairytale» en mer personlig og klart mer britisk profil enn debuten. Arrangementet er også mer åpent og større enn det var på «What’s Bin Did», og i ettertid ser man hvordan det peker framover i retning Donovans neste fase, som den elektriske artisten med et bein i pop og den andre solid plantet i psykedeliaen.

Flower power

På dette tidspunktet, da Donovan fortsatt knapt hadde rukket å bli 20, var han del av den britiske popeliten som boblet over av energi og nysgjerrig søken på alt som måtte befinne seg rundt det neste hjørnet.

For Donovan betød det amerikansk platekontrakt og et intensivt samarbeid med den engelske pop-produsenten Mickie Most. Med superhiten «Sunshine Superman» som deres første plate sammen. Og vel også som den aller største. Da den kom i 1966 (singelen i juli, albumet i august) markerte det et drastisk brudd med Donovans fortid og en omfavnelse av flower power-symbolikk og psykedelisk rock. Som en av de aller første i rocken brukte Donovan også sitaren for å fargelegge stemninger. Den dag i dag høres albumet neste uforskammet friskt ut, med klassikere (foruten tittelkuttet) som «Season of the Witch» og «The Trip» som de mest utadvendte psykdeliske rockerne.

Et artig apropos er også at Donovan i låten «The Fat Angel» (som er skrevet for Mama Cass i The Mama’s & The Papa’s) i teksten nevner Jefferson Airplane, på et tidspunkt hvor bandet fortsatt var ukjent og før Grace Slick ble med i bandet. Og at han i «The Trip» beskriver en LSD-opplevelse han hadde i Los Angeles, før det psykedeliske rusmiddelet ble forbudt.

Donovan Superman

«Sunshine Superman» gikk helt til topps i USA og nådde annenplass i England, og med sitt hippe og tidsriktige uttrykk gjorde den samtidig Donovan til superstjerne.

Den statusen bevarte Donovan ytterligere noen år, med lekne hits som «Mellow Yellow» og «Hurdy Gurdy Man», med lekekamerater som Beatles, Led Zeppelin-gutta, Brian Jones og Jeff Beck, og med ekte hippie-meditasjonsturer til India. Der kunne han også lære bort litt av sin gitarteknikk til John Lennon og Paul McCartney.

Men da Donovan mot slutten av 1960-tallet kom på kant med Mickie Most, tørket hitflommen inn samtidig som han trakk seg litt tilbake. Det ble faktisk også mer flower power-musikk og en barneplate, før han i 1973 igjen kom sammen med Mickie Most og spilte inn «Cosmic Wheels», som på mange måter ble Donovans siste album som stor stjerne. For på dette tidspunktet, midt i Bowie- og Roxy Music-eraen, syntes hans forkjærlighet for psykedelisk flower power som litt passé, og han ble ikke akkurat mer hip da pønken kom.

Litt fornyet interesse ble ham til del da Rick Rubin i 1994 produserte albumet «Sutras», uten at det på noen måte kan sammenliknes med den oppblomstringen Johnny Cash opplevde under Rubins vinger. Derfor har også Donovans plater i dette årtusenet passert nokså ubemerket forbi, også av meg som fortsatt spiller både «What’s Bin Did and What’s Been Hid» og «Sunshine Superman»-albumene en sjelden gang innimellom.

Snakke, ikke synge

Når han kommer til Oslo og byLarm til helgen, er det kun for å snakke. Konsertvirksomheten har 69-åringen så å si sluttet helt med, men jeg fikk i hvert fall sett ham to ganger på 1970-tallet. Første gang i 1976, da jeg så ham i Central Park på min aller første tur til New York. Særlig mange detaljer fra konserten husker jeg ikke, bortsett fra at jeg syntes det var veldig trivelig.

Året etter spilte han i storsalen på Chateau Neuf, i den verste pønketida. Men han som satt ved siden av meg den kvelden var i hvert fall ikke pønk, men en ekte hippie med langt hår og psykedeliskmønstret pannebånd. Og han var stor, stor fan. Med tindrende øyne sang han med i samtlige sanger – han kunne alle tekstene utenat – med den verste, konsekvente falsksangen jeg noensinne kan huske å ha hørt.

Til å begynne med var det irriterende, men etterhvert var det umulig å ikke bli sjarmert av hans voldsomme og uhemmede entusiasme. En sann fan!

PS

PS! Bør kanskje nevne at Donovan ble født i Skottland, men har siden bodd både i England, USA og de siste årene i Irland. Han er også en av flere popstjerner som har latt seg fascinere av lyset og naturen i Joshua Tree-ørkenen, og han har i perioder oppholdt seg på Joshua Tree Inn, det lille motellet hvor Gram Parsons endte sine dager. Og: der hvor bildet du ser på toppen av LeffesLab-siden faktisk er tatt.

Av Leif Gjerstad

Les også: Donovan holder koken (arkivintervju fra 1988)