Dream Syndicate: Reddet av hobbyprosjekt

(intervju opprinnelig publisert i 1986)

Dream Syndicate ble reddet av Danny & Dusty, forteller Steve Wynn (foran). (Foto: All Music)

Dream Syndicate ble reddet av Danny & Dusty, forteller Steve Wynn (foran). (Foto: All Music)

Oslo: – Jeg husker hvordan jeg som liten gutt lå med transistorradioen under puten, og hvordan enkelte låter kom som en åpenbaring. Musikken viste meg nye sider ved livet. Den spredte glede og den hjalp meg gjennom tunge stunder. I dag er musikken mer funksjonspreget. Vi har musikk å jogge til, å arbeide til, å slappe av til. Likevel tror jeg at også dagens ungdom kan få åpenbaringer gjennom musikk, og det er mitt håp at en eller annen et eller annet sted kan få tilsvarende opplevelser og åpenbaringer som jeg fikk, sier Steve Wynn.

Wynn er drivkraften bak Dream Syndicate, gruppen som ikke bare har vært på en mindre Norges-turné nylig, men som også har en rykende fersk LP ute. «Out Of The Grey» er Los Angeles-bandets tredje studio-LP og den første på ganske nøyaktig to år.

Sparket gitaristen

For Steve er to år mellom to LPer altfor lang tid, men dette har sine naturlige grunner. Siden gruppens forrige LP «Medicine Show», har de både byttet plateselskap og gitarist. Paul B. Cutler (som også har produsert LP’en) har overtatt Karl Precodas plass, og om sitt forhold til Precoda forteller Wynn at det ble så anstrengt at Wynn ikke bare sparket Precoda, men også oppløste Dream Syndicate.

– Det som reddet oss var «hobby»-prosjektet Danny & Dusty, hvor Dan Stuart (Green On Red) og jeg samlet medlemmer fra våre band pluss Long Ryders og i løpet av en uke skrev og spilte inn LP’en «Lost Weekend». Den fungerte som ren terapi, og den ene uken ga meg tilbake troen både på musikk generelt og Dream Syndicate spesielt, fortoller Steve Wynn som ikke vil utelukke enda en Danny & Dusty-LP. Men sjansene for det er visstnok heller små.

– For det første har Danny flyttet til Texas, og for det andre er i hvert fall et av disse tre bandene nesten alltid ute på turné. Så det er ikke lett å finne tid til å skrive og spille inn låter sammen.

Lykkeligere person


Men på egen hånd har Steve Wynn de siste par årene hatt god tid til å skrive, og ni av hans nye komposiajoner har kommet med på den nye Dream Syndicate-LPen.

– Denne plata er nok mer positiv enn den forrige, uten at det er direkte tilsiktet. Men jeg tror at de to siste årenes stabile adresse og rolige tilværelse i Los Angeles, samt selvfølgelig gleden over at det «nye» Dream Syndicate har fungert så godt, har gjort meg til en lykkeligere person. Og dette setter sine spor også i musikken.

Dream Syndicate har vært en av de fremste representantene for den ny-tradisjonalistiske bølgen som har satt sitt preg på amerikansk 80-talls rock. Med røtter i 60-talls rock, country og rhythm & blues og med tradisjonell elektrisk instrumentering har dette forårsaket beskyldninger om bakstreversk nostalgi.

Da Dream Syndicate var i Norge for snart to år siden, var det tydelig at Steve ikke likte å høre snakk om nostalgi. I dag har han tilsynelatende et mye mer avslappet forhold til slike hentydninger og beskyldninger.

«Stjeler»

– Jeg mener fremdeles at vi aldri har vært nostalgiske, men selvfølgelig er vi blitt inspirert av ting vi har hørt under vår oppvekst. All musikk kommer jo et eller annet steds fra, og jeg skammer meg ikke over at jeg bevisst og ubevisst «stjeler» litt her og der. Det viktige er tross alt at man setter sammen disse «stjålne» bitene til noe nytt og eget, sier Steve Wynn som i motsetning til mange andre amerikanske artister og turister ikke har avlyst Europa-turneen på grunn av terroristfrykt.

Jeg håper at DreamSyndicate og jeg blir sett på mer som representanter for amerikansk motkultur enn som reisende ambassadører for det offisielle USA. Jeg føler i hvert fall ikke at jeg har noe særlig til felles med Reagan & Co. Dessuten, sier Steve Wynn og nikker .smilende mot gaten utenfor.

– Sjansen for a bli drept i Los Angeles er nok mye, mye større enn her.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet opprinnelig publisert juni 1986 i bl.a. Bergens Tidende)