En vill Dumdum-tid

En vill en: Sindre Kartvedt (t.h.) har skrevet bok om Dumdum Boys. Her sammen med Kjartan Kristiansen. (Foto Kristin Svorte)
En vill en: Sindre Kartvedt (t.h.) har skrevet bok om Dumdum Boys. Her sammen med Kjartan Kristiansen.
(Foto Kristin Svorte)

Oslo: Holy shit. Dette er greia! Tenkte Kjartan Kristiansen da Dumdum-aliaset Racer spilte på Adresseavisens Ut Awards i 2003.

– Jeg hadde glemt hvor kult det var og gått videre i livet. Men da vi sto der på scenen, som Racer, følte jeg den gamle bandkjemien og innså at det ville være for dumt å skusle bort alt. Den konserten var avgjørende for at Dumdum Boys kom sammen igjen, fastslår Kjartan Kristiansen.

Den hendelsen ligger nå tolv år og tre album bak i tid. I år feirer Dumdum Boys 30 år, og nå kommer også boka om bandet, «En vill en», ført i pennen av forfatter, journalist og ungdomskompis Sindre Kartvedt.

Frøet i Berlin

Han forteller at frøet til boks ble sådd da han ble med Dumdum-gutta til Berlin for tre år siden. De hang sammen «døgnet rundt», og Kartvedt fikk høre mange historier og føle på stemningen i bandet.

– Jeg ble begeistret for stemmene og stemningen, og foreslo for manager Steinar Vikan at han burde skrive en bok om management. Da han kom tilbake var det med spørsmål om ikke jeg heller kunne skrive bok om bandet. Egentlig var det noe de aldri hadde hatt lyst på, men innså kanskje at det var på tide nå, forteller Kartvedt.

Historien om et band og en tid

Som venn av bandet har han valgt «i egne ord»-metoden, hvor bandmedlemmene og folk i miljøet rundt dem forteller sin historie. Som sammen blir til noe større.

– Et fenomen som dette skjer ikke i et vakum, fastlår Sindre Kartvedt og fortsetter:

– Jeg var ikke interessert i å skrive kritisk om Dumdum Boys eller å avkle dem deres privatliv. Dette er derfor ikke et journalistisk prosjekt, men en bok hvor 90 timer med samtaler er destilliert til en historie om en tid, om et band og miljøet de kom fra. Om de sterke følelsene og kjærligheten – og innimellom også gnisninger og konflikter – de har hatt til hverandre og bandet. Selv om jeg har kjent gutta og fulgt bandet nokså tett opp gjennom årene, føler jeg at jeg gjennom arbeidet med denne boka har skjønt mer av bandet.

Ifølge Kartvedt og Kristiansen har ingen temaer vært tabu, og ingen har kunnet kreve endringer i noe andre har sagt. Bare det de selv har uttalt har de hatt noen innflytelse på.

– Ingen har krav på sannheten, og hvordan vi opplever en situasjon varierer veldig fra person til person. Derfor har det vært interessant og morsomt å lese de andre, uten at jeg egentlig er blitt så veldig overrasket over noe de har sagt, kommenterer Kristiansen.

Vanskelig med Persi

Foruten mange historier fra «gutta på tur», behandler boka også mer seriøse temaer som Kjartans år med rusproblem, det tragiske dødsfallet til Prepple og kona Guris lille datter og da ungdomskompis og bassist Persi Iveland i 1993 fikk sparken.

– Det siste var det vanskeligste temaet å skrive om. Så mange år etter er det fortsatt mange sterke følelser rundt bruddet, og min jobb var å presentere de ulike synene på en redelig måte, sier Kartvedt.

Offisielt var det en bandavgjørelse, men i boka kommer det fram at det i praksis var et «han eller meg»-ultimatum fra Kjartan. Seinere har også Atle Karlsen måttet forlate Dumdum Boys, men mindre kjent er kanskje at også trommis Sola Johnsen en gang i tiden nesten fikk fyken. Foruten bandet spilte han fotball og hadde fast jobb i bank. Kjartan Kristiansen mente fokuset ble for splittet, og at han måtte velge.

– Jeg var sikker på at valget sto mellom oss eller fotballen. Så jeg ble forbauset da han fortalte at han hadde sagt opp jobben i banken, smiler Kristiansen som hevder at utskiftningene aldri har handlet om personlige konflikter, kun musikalske vurderinger.

Orket ikke Trondheim

Sindre Kartvedt (t.v.) og Kjartan Kristiansen. (Foto: Kristin Svorte)
Sindre Kartvedt (t.v.) og Kjartan Kristiansen. (Foto: Kristin Svorte)

Dumdum Boys-historien kunne blitt veldig kort, for da Kjartan i 1986 flyttet til Oslo gjorde han det klart at skulle bandet fortsette, måtte resten følge etter. Det gjorde alle, selv om Sola Johnsen siden har flyttet tilbake til Trondheim.

– Jeg orket ikke å bo i Trondheim lenger. Jeg følte det ikke var plass for oss, og at vi nærmest ble tvunget bort. Det er ikke tilfeldig at Dumdum Boys helt fra starten sang på bokmål, kommenterer Dumdum-gitaristen. Han innrømmer samtidig at han som ung aldri tenkte tanken på en vanlig jobb. Musikken var alt han ville holde på med. Og musikken er det han har holdt fast på.

– Men i mange år var det mye som kom i veien. Slik som virkeligheten. I dag føler jeg likevel at vi har vært veldig priviligerte, men husk at vi har tatt plassen selv. Vi spurte aldri noen om lov. Vi bare gjorde det.

Lav profil

Utad har bandet alltid holdt en lav profil. På god avstand fra røde premiereløpere og uten «hjemme hos»-reportasjer. Kjartan Kristiansens rusproblemer og heroinavhengighet på 1990-tallet har likevel fått mye publisitet. Også i boka er dette brettet ut.

– Helt greit, men i ettertid syns jeg kanskje at mitt rusproblem fikk litt for mye oppmerksomhet. Jeg ruset meg i mange år, men det var først de siste årene det opplevdes som et problem. Og det er jo greit å huske at jeg tross alt fungerte. Ikke en eneste konsert har Dumdum Boys måttet avlyse fordi jeg var ruset eller ikke møtte opp.

Heller ikke fylla har stoppet bandet, selv om alkoholhistoriene kommer tett i boka. Kjartan Kristiansen tror det har noe med «rock’n’roll-bobla» å gjøre.

– Det er ikke rart det blir en del drikking når du sender en kompisgjeng ut på veien på denne måten. Men det går an å drikke uten å bli useriøs. Vi har hatt journalister med på tur som har gått på en smell. De tror det bare er fest. De glemmer at fergen går klokka sju om morgenen, og da må alle være klar!

Sporadisk kontakt

Det er likevel ingen tvil om at dopbruken den gangen skapte gnisninger innad i bandet. det er historie nå, men pleier de særlig sosial omgang i dag, når de ikke er på jobb?

– Sola bor i Trondheim, så der blir kontakten noe begrenset. Men Aslak (Dørum, journ.anm.) og jeg har kontor i samme bygg, så vi stikker ofte inn de frustrerte hodene inn døra til den andre og spør hvordan det går med låtskrivinga. Og Prepple ser jeg sporadisk. Men vi har vært på noen skiturer sammen, og fra tid til annen stikker jeg innom verkstedet hans bare for å snakke litt, forteller Kjartan.

Fra Wannskrækk til Dumdum Boys – og videre

Den gangen Wannskrækk ble til Dumdum Boys var det å tenke ti, tyve år fram i tid for bandet utenkelig. Etterhvert som man blir eldre endrer tidsperspektivet seg, men når det gjelder framtida til Dumdum Boys hevder Kjartan Kristiansen at den er like usikker som den alltid har vært.

– Da vi startet var vi de glade amatører. Så kom en periode hvor vi lærte mye om bransjen. Nå er vi på mange måter tilbake til utgangspunktet hvor vi bare leker. Den ene dagen syns vi alt er topp, den neste er helt krise. Derfor tar vi nå bare en dag og en oppgave av gangen, og egentlig tror jeg ikke det er særlig sunt for et band å tenke for langsiktig, sier Kjartan Kristiansen som på spørsmål om Dumdum Boys rolle i norsk rock er nokså beskjeden.

– For musikken vet jeg ikke om vi har vært så viktig. Derimot tror jeg vi har vært med å profesjonalisere forholdene på veien. Vi har vært med på å gi musikere en respekt de ikke nøt den gangen vi startet, svarer Kjartan Kristiansen.

– Jeg tror Dumdum Boys har betydd mye for seinere generasjoner band ved å vise at det faktisk går an å leve av kompromissløs rock. Det har nok hjulpet mange som er kommet etter til å tørre å satse, tilføyer Sindre Kartvedt.

Av Leif Gjerstad

(intervjuet skrevet på oppdrag for Adresseavisen. En kortere versjon av dette intervjuet sto på nettet (bak betalmur) torsdag 29. oktober og i papiravisa fredag 30. oktober)

Les også: Prepple vil ikke lese om seg selv

Les også: Kjartan forteller om «Totem»

Lenk til alle «Kjartan forteller»-sakene

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *