Eric Clapton: En time og 24 netter

(intervju publisert i 1991)

Eric Clapton (Foto: Wikimedia Commons)

Eric Clapton (Foto: Wikimedia Commons)

Milano: Eric Clapton kan se tilbake på over 25 år som plateartist, men så mange konsertplater er det ikke blitt. Den siste kom i 1980 og het «Just one night». Nå er han aktuell med en ny, dobbel livesamling, «Twentyfour Night».

– Egentlig burde jeg kanskje kalt den «36 Night», siden opptakene stammer både fra mine 12 kassetter i Royal Albert Hall i 1990 og de 24
 konsertene samme sted vinteren 1991, smiler Eric Clapton når vi treffer ham i Milano.

Vanskelig plate

Etter et uventet og trivelig møte i frokostsalen, hvor vi over en kopp espresso snakker om italiensk kultur og design og de fortreffelige jordbærene som bugner på frokostbordet, har vi en time etterpå forflyttet oss opp til et fasjonabelt hotellrom hvor temaene dreier seg mer om hans musikk og liv. Og hvor han åpner med å fortelle hvor vanskelig det var å få til «Twentyfour Night».

– Vi hadde på forhånd bestemt at all redigering og pålegg var forbudt, fordi vi ønsket å fange atmosfæren fra konsertene på en best mulig måte.
Men det er sjelden at alt klaffer samtidig. En dag svikter stemmen, en annen er ikke trommisen helt på topp, en tredje gitarspillet mitt noe uklart og så videre. Etter en lang prosess kom vi imidlertid fram til disse sanger som vi føler er et greit og representativt bilde av konsertene i Royal Albert Hall, forteller Eric Clapton.

Hans konserter i nettopp denne salen er blitt bortimot en tradisjon, og den 46-årige gitarlegenden forteller at det er noe som er vokst og vokst fra noe så beskjedent som en liten, hemmelig klubbkonsert.

– Før pleide jeg alltid å avslutte mine verdensturneer med en slik «hemmelig» konsert på en liten klubb hjemme i England. Men etter hvert ble det umulig å holde det hemmelig, og resultatet var lange køer og kaos. Vi flyttet derfor avslutningskonserten over til Royal Albert Hall, og i fjor ble de altså hele 24 konserter.

Med forskjellige band

For å skape litt variasjon, delte Clapton i fjor konserten sin i fire deler. Noen kvelder med firemanns band, noen med et bluesband (med bl.a.
Robert Cray og Buddy Guy), noen med hans vanlige nimanns band og noen med et filharmonisk orkester.

– Personlig satte jeg kanskje aller størst pris på kveldene med mitt «vanlige» nimanns band, fordi vi er best samspilt. Og det vanskeligste og mest krevende var utvilsomt konsertene med The National Philharmonic Orchestra. De tenker musikk på en helt annet måte enn meg, og holder seg mer til skrevne noter enn intuitive innslag.

Turné med George Harrison

Clapton er tilbake med 12 nye konserter i Royal Albert Hall i februar, men akkurat nå råder det mest spenning rundt en turne med George Harrison.

– Ideen begynte som en liten spøk, nå er det duket for George Harrisons comeback etter 17 år vekk fra konsertscenen, forteller Clapton.

Foreløpig er bare 12 desember-konserter i Japan spikret, og hva som deretter skjer, avhenger helt av responsen.

– George er fryktelig nervøs, og derfor la vi konsertene til Japan.
Der er de så høflige at vi sikkert blir godt mottatt, ler Clapton som forklarer Harrisons nervøsitet som «Beatles-trauma».

– Han skrev historie med Beatles, men etter at bandet ble oppløst, har han bare ønsket å være et helt vanlig menneske. Men myten henger over ham og har fungert som en sperre alle disse år. Derfor er målet med konsertene først og fremst og få George til å føle seg avslappet og lykkelig, hevder Clapton som beskriver forholdene til ex-beatelen som meget «familiært».

– Vi har kjent hverandre siden midten av 60-tallet, og våre vennskapsbånd har vært så sterke at vi til og med overlevde komplikasjonene som oppstod da jeg stakk av med kona hans, Patti Boyd, smiler Clapton som selv var gift i mange år med Patti og som trekker fram kjærlighetssangen til henne, «Layla», som sitt definitive mesterverk.

Medaljens bakside

I dag framstår Clapton som en meget sympatisk middelaldrende mann med både hode og hjerte på rett plass. Det er derfor vanskelig å skjønne at mannen foran oss er den samme som i mange år levde et vilt liv, hvor tilfeldig sex, heroin og alkohol var de viktigste ingrediensene. Men bedre enn de fleste andre kjendiser har Clapton fått oppleve medaljens bakside.

– Så mange av mine gamle venner har mistet livet eller sklidd helt ut, at jeg er tilbøyelig til å tro at det er en mening med at jeg er blitt spart. At jeg har en funksjon å fylle på denne jord, filosoferer Clapton som uten omsvøp erklærer at han ikke tålte å få suksess som ung og se graffiti på veggene som ropte ut at «Clapton is God».

– Det er hardt å måtte leve opp til andres forventninger kveld etter kveld, og jeg prøvde etter hvert å gjøre alt jeg kunne for å rive ned myten om meg selv. Løsningen jeg fant, var dessverre den mest destruktive, og det endte som kjent med mange års heroin-avhengighet og alkoholisme.

Et ensomt liv

– Prisen du betaler for et musikerliv som mitt, er ensomhet og sorg. Jeg har fremdeles problem med å knytte meg nært til andre mennesker. Men jeg elsker det jeg gjør så høyt, at jeg har lært meg å akseptere denne tilstanden, innrømmer Clapton som i dag kan se tilbake på flere helt tørrlagte år.

– Jeg har aldri vært opptatt av penger, og har derfor alltid brukt det jeg har tjent. Men mens pengene tidligere forsvant i heroin og alkohol, har jeg nå en langt mer uskyldig lidenskap: Klær. Jeg har alltid vært opptatt av klær og føler meg vel når jeg kan kle meg godt, sier Clapton som kommer til vårt møte i en elegant italiensk dress med matchende skjorte og slips.

Mistet sønnen

Selv om Claptons liv er blitt langt mer velordnet de siste årene, ser de personlige tragediene likevel ut til å forfølge ham. Med den siste og opplagt tyngste hendelsen i hans liv da hans fireårige sønn Conor den 20. mars i år styrtet i døden fra 53. etasje i et hus i New York.

– Jeg ble lammet av sjokk, og isolerte meg i mitt hus – ute av stand til å jobbe eller lytte på musikk. Du er nødt til å bearbeide sorgen, og jeg føler at Conors død har forandret mitt liv dithen at det er min plikt å bruke det kreativt, sier Clapton.

Han forteller at han tidligere nesten aldri spilte eller øvde på gitaren hjemme. Å spille var noe han gjorde sammen med andre musikere. Men nå har han med seg gitaren døgnet rundt, som sin nærmeste venn, og jobber for tida på et prosjekt med noen sanger om sin sønn, spilt på klassisk spansk gitar.

– Sannsynligvis vil den plata ikke bli noen større kommersiell suksess, men det er helt uvesentlig. Det er et ansvar overfor meg selv og Conor å fullføre dette prosjektet, sier Clapton stillferdig å forsyner seg med et glass vann.

Puritaner

Om hans nye plate tilegnet sønnen Conor fører Clapton i ny musikalsk retning, har han tidligere i sin karriere alltid vært tro overfor bluesens følelseaspekt, om ikke nødvendigvis struktur. Og han betrakter seg selv fremdeles som en musikalsk puritaner, selv om han innrømmer enkelte feiltrinn.

– Som min medvirken på Bon Jovi-gitaristen Richie Samboras nye plate.
Jeg ble smigret av et brev han sendte meg, og takket ja selv om han kanskje ikke spiller i samme gate som meg. Da jeg var yngre, følte jeg meg som en musikalsk misjonær, og jeg holder på de samme idealene fremdeles. Derfor har jeg problem med mange av de nye rockgitaristene. 
I dag handler det mer om strengeakrobatikk, hastighet og å vise seg fram, enn om følelse og sjel, mener Clapton.

 

At så få unge gitarister har sjel, betyr også at bluesen som musikalsk uttrykksform er i ferd med å få en langsom, men verdig død, ifølge Clapton. Han holder på at «det rene og enkle» som regel er det beste, men innser at mange unge musikere har helt andre ambisjoner enn hans egen generasjon hadde da han vokste opp.

– Nå er musikken karriere, og det skaper behov og ambisjoner om kjapp berømmelse. Og for en som har et lidenskapelig forhold til musikk, er det feil innfallsvinkel, avslutter gitarlegenden.

 Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1991)

Legg igjen en kommentar