Et tiår med frihet og skumle valg

Ketil Bjørnstad dyrket 1970-tallets frihetsfølelse, selv om det også var mange vanskelige valg å ta. (Foto: Benedicte Ugland/ketilbjornstad.com)

Ketil Bjørnstad dyrket 1970-tallets frihetsfølelse, selv om det også var mange vanskelige valg å ta. (Foto: Benedicte Ugland/ketilbjornstad.com)

Oslo: – Syttitallet var frihetens og valgenes tiår. Det var en levende og bevisstgjørende periode som bød på mange muligheter. Det tok vi i mot med stor glede, men det føltes også litt skummelt, sier Ketil Bjørnstad.

I tre setninger har han oppsummert tiåret som han over 795 sider skildrer i sin nye, selvbiografiske roman «Verden som var min. Syttitallet». Det er andre bind i hans ambisiøse prosjekt som gjennom seks bøker tar for seg vår samtidshistorie fra 1960 og fram til i dag, sett gjennom Bjørnstads briller.

Det første bindet, Sekstitallet, kom i fjor og ble veldig godt mottatt både av kritikere og publikum. Den boka var for øvrig nøyaktig like lang som den nye om Syttitallet.

– Det er faktisk en ren tilfeldighet. Jeg skrev det jeg følte stoffet krevde, og først etterpå oppdaget jeg at bøkene ble like lange, kommenterer Bjørnstad som likevel «lover» at de neste ikke skal bli like lange.

– I hvert fall ikke lengre. Jeg tror 800 sider er grensen for hvor mye du kan påføre en leser.

Fargelegger årene

Alle bøkene i serien vil hete «Verden som var min» (etter tittelen på en sang til den svenske trubaduren Olle Adolphson), med det aktuelle årtiet som eneste forskjell. Utover det at Bjørnstad også gir hvert tiår sin egen farge. Så mens Sekstitallet hadde et cover med svak gulfarge, kommer Syttitallet med et dust blåskjær.

– Noen ser tid i geometriske mønstre, jeg ser det i farger. Og jeg syntes den svake blåfargen kunne kle mitt syttitall. Blå, med et stenk av vemod. Blues, begrunner 64-åringen og legger til at mens 1960-årene for ham handlet om barndom, var 1970-tallet tiåret han entret som ungdom og forlot som ung voksen.

– Syttitallet var tiåret vi fikk den friheten vi kjempet for på sekstitallet. Spørsmålet vi sto overfor på 1970-tallet var derfor hva vi skulle gjøre med den nyvunne friheten? Valgene var mange, og tiden preget av et kontinuerlig verdivalg. Friheten framsto derfor både som etterlengtet og litt skummel.

– Syttitallet var også tiåret den revolusjonære rørsla hjemsøkte Norge. Du sto selv ganske langt ut på venstresiden, ville det ikke vært mer naturlig å gi boka om 1970-tallet rød farge?

– Jeg har et ønske om at boka skal være litt politisk, men å kle den i rødt ville være å gå for langt. Selv om jeg sympatiserte med AKP (m-l) og mange av de jeg så mest opp til hørte til der, var det aldri aktuelt å bli medlem. Dessuten ble ml-bevegelsen raskt for puritan. Det ligger en selvmotsigelse i det å kjempe mot autoriteter og for frihet,  bare for noen få år seinere å underkaste seg andre autoriteter.

Paus åpnet dørene

Som tenåring markerte Ketil Bjørnstad seg som pianovirtuos. Likevel var det ikke som musiker, men forfatter han debuterte i 1972, med diktsamlingen «Alene ut». Det gikk likevel bare ett år før LP-debuten med «Åpning» forelå, og da vi forlot 1970-tallet var Bjørnstad for lengst etablert som en av den yngre generasjonens mest sentrale kulturutøvere.

I boka kommer dette også til syne ved at den ene etter den andre kulturpersonligheten dukker opp på sidene, fra Alf Cranner og Jens Bjørneboe til Erik Bye og Lill Lindfors. Bare for å nevne noen. Over alle andre lyser uansett ett navn: Ole Paus.

– Paus var og er ekstremt viktig for meg. Det var han som tok meg inn i varmen og viste fram en helt ny verden. Det var også han som overbeviste meg om at det faktisk var mulig å sette ord til musikk. Ole fungerte veldig frigjørende, og historien om Ole er historien om et vennskap, fastslår Bjørnstad og tilføyer:

– Ole har en sterk personlighet av den typen som alltid tiltrekker seg oppmerksomheten i et rom. Selv er jeg litt sjenert og trives bedre som den usynlige betrakteren.

Sjokkert over utviklingen

I og med at det er sine erindringer han skriver, er persongalleriet stort og består både av navngitte og anonymiserte mennesker.

– Når du skriver selvbiografisk er det en balansegang med hensyn til hva du tar med og ei. Så langt har jeg ikke følt meg nødt til å drive med selvsensur, men jeg tror kanskje det kan bli en aktuell problemstilling i en av de kommende bøkene, kommenterer Bjørnstad. Han presiserer at alle som er omtalt med sitt riktige navn har gitt sitt samtykke. Mens de som har sagt nei har fått nye navn og litt omskrevne historier som skal gjøre det litt vanskeligere å identifisere dem.

– Litteraturen må ikke bli så brutal og selvgod at den ikke tar slike hensyn. Jeg har ikke lyst til å kritisere noen, men jeg er blitt sjokkert over hvordan den selvbiografiske, skjønnlitterære sjangeren har utviklet seg i en nådeløs retning hvor alt og alle utleveres. Det er en vanskelig og farlig sjanger, men også en med mange muligheter, fordi den kommer så tett innpå forfatteren at det skaper ekstra intensitet. Men selv om jeg utleverer meg selv i en slik bok, har jeg ingen rett til å utlevere andre på samme måte.

Utro romantiker

Derfor er to av hans kjærester tidlig på 1970-tallet omtalt som henholdsvis Chriss og Rødhette (som for øvrig er trønder), mens hans samboer gjennom mange år bare heter «den andre». I boka framgår at hans romanser med disse (og en fjerde jente) delvis foregikk parallelt, men selv om beskrivelsen «utro» derfor kan brukes om unge Bjørnstad, synes likevel «den famlende og usikre romantikeren» å passe like godt.

– Jeg var utro, men aldri noen Don Juan. Jeg trodde – og tror fortsatt – på kjærligheten med stor K, men jeg var altfor usikker og sjenert for å spille den store forføreren. Jeg kunne sende blomster til den jeg elsket hver dag, uten at jeg torde ta initiativ til noe mer. Mye av min usikkerhet skyldtes at jeg var smellfeit som ungdom, noe som førte til både sjenanse og manglende selvtillit. Da jeg tok av mer enn 50 kg i løpet av noen få måneder, kan du derfor godt si at jeg slanket meg inn i livet.

Bleken gjorde inntrykk

Mens eks-kjærestene er anonymisert i Syttitallet, er Håkon Bleken en av dem som framstår med fullt navn.

– Da jeg ringte ham svarte han straks ja, og da jeg spurte om det var ok at jeg lot han banne i boka sa han ja også til det – og la til «men du træng vel itj la mæ bann for my?», humrer Bjørnstad og uttrykker samtidig sin store beundring for den 87-årige kunstneren.

– Da jeg traff ham første gang var jeg bare 20 år. I tre timer snakket vi sammen, og å bli belært av Bleken om kunsthistorie den kvelden var en helt skjellsettende opplevelse! Dessuten føltes det bare så stort da han ga sitt ja til at vi kunne bruke en av hans kulltegninger på coveret til min første diktsamling «Alene ut».

Snille Bjørnstad

Med unntak av et par negative karakteristikker av Knut Faldbakken, Sæmund Fiskvik og Lillebjørn Nilsen, ender alle som blir omtalt i Bjørnstads syttitallsbok på plussida. Bjørnstad rister likevel leende på hodet når han blir konfrontert med utsagnet om at «han er så snill». At han i boka også siterer Prudence-produsenten Johnny Sareussen på at han ikke ønsker å snakke med Bjørnstad fordi «han alltid er så altfor hyggelig», trenger ifølge Bjørnstad heller ikke bety at han er snill.

– Det kan jo like gjerne være at jeg er for slesk? For på den tida var jeg omgitt av så mange sterke personligheter at jeg ble litt feig. Jeg ventet helst med å uttale meg om noe inntil en av disse andre hadde tonet flagg, sier Bjørnstad som heller ikke vil forlate Faldbakken, Fiskvik og Lillebjørn sånn uten videre.

– Faldbakken hadde jeg en offentlig krangel med, så den er grei. Fiskvik var en mann jeg likte og så opp til, bortsett fra den ene historien som blir gjenfortalt i boka. Jeg har heller intet usnakket med Lillebjørn, men på den tida fikk jeg inntrykk av at Lillebjørn og hans venner baktalte Paus. Slik Paus i og for seg baktalte Lillebjørn og leiren hans. Men det er ingen tvil om at Paus den gangen ikke fikk den oppmerksomheten han fortjente, og som hans venn var jeg derfor også helt på hans side.

Musikk og litteratur

Etter den første diktsamlingen i 1972 og debutplata i 1973 er det stort sett blitt i hvert fall en Bjørnstad-utgivelse av det ene eller andre slaget hvert år. Forfattermusikeren beskriver vekselbruket som nødvendig, men innrømmer at han slet veldig de første årene. Ikke minst etter at forfatteren Finn Alnæs hadde sagt han var nødt til å velge. Hvis ikke, ville han aldri bli akseptert i det litterære miljøet.

– Profil-gjengen eide media på den tiden, og Alnæs opplevde selv at han ble knust av det etablerte litteraturmiljøets uvilje til å akseptere ham. Han advarte meg derfor for hva som kunne skje, og i mange år følte jeg problemstillingen veldig på kroppen. Men for meg var det bare umulig å velge litteratur eller musikk. Jeg måtte ha begge deler, sier Bjørnstad.

Også nå, midt i «Verden som var min»-prosjektet, sysler han med et par andre ting ved siden av. Men det er skrivinga han for tida fokuserer på, forsikrer han.

– Jeg tør likevel ikke si noe om når Åttitallet kommer. Jeg vil ikke presse meg, men la boka få den tiden den trenger.

Av Leif Gjerstad

(Intervjuet ble skrevet på oppdrag for Adresseavisen og ble publisert i papirutgaven lørdag 30. juli. Dette er en utvidet versjon av intervjuet)

Les også: Ketil Bjørnstad og Ole Paus – Utforsker innland og indre landskap

Les også: To rustne herrer rir igjen

Les også: Fargerik Bleken åpner i Oslo