En av 1980-tallets største suksesshistorier var «Faith». Albumet som ikke bare har solgt rundt 25 millioner, men som også etablerte George Michael som noe mye mer enn «popstjernen fra Wham». Denne uka er det 30 år siden «Faith» klatret helt til topps i hjemlandet hans.
Jeg hadde aldri hatt sansen for Wham!, og hadde derfor heller ikke sansen for debutalbumet hans, «Faith». Før det kom. Men det skulle bare en spilling eller to til før jeg innså at jeg måtte revurdere mitt tidligere litt skjematisk negative syn på den da blott 24-årige London-gutten.
Derfor var jeg klar for å nikke «fortjent, fortjent» da «Faith» 14. november klatret helt til topps i England – og like etter også i USA (hvor den beholdt førsteplassen hele tolv uker) og mange andre land verden over. Kommersiell suksess hadde han hatt mer enn nok av med Wham!, nå fikk George Michael endelig også full respekt for sine evner som musiker.
Parallelt med dette hadde han imidlertid en livsførsel som sikret tabloidene en ny favoritt og gjenganger i skandalespaltene deres. Godt hjulpet av at han ga ut den noe provoserende «I Want Your Sex» som førstesingel fra «Faith-albumet. Dette kom også til å prege pressekonferansen hans i Rotterdam, dagen før han skulle åpne Europa-turnéen i den nederlandske havnebyen. Det var sikkert et par hundre journalister på plass, da Michael tuslet inn, omgitt av flere gorillastore personlige livvakter. Jeg syntes det luktet både parodi og paranoia av hele innmarsjen, for trodde han virkelig at pressen skulle hoppe på ham, slik han muligens var vant med at unge fans kunne gjøre?
Britisk tabloidangrep
Med vaktene tett inntil seg, grep Michael mikrofonen og ønsket oss alle velkommen. Han var der for å svare på alt vi måtte ønske å spørre om, men ba oss respektere at også han hadde et privatliv og derfor henstilte til oss om å la «slike ting» ligge.
Knapt har han avsluttet sin velkomsttale, før en britisk tabloidjournalist (fra enten The Sun eller Daily Mirror) spratt opp fra sin plass og høyt spurte «George, do you still hop from bed to bed»? Michael blir forbløffet og åpenbart tatt på senga av spørsmålet, og klarer bare å gi et noe nølende «no» til svar, før nestemann (en annen britisk journalist, fra den andre tabloiden) bryter inn med oppfølgerspørsmålet «Is that because you’re afraid of aids?». Da samler George Michael seg og ser ganske plaget ut når han minner om at han ba om at privatlivet hans skulle få være i fred. «Please!»
Følte sympati
Begge de to britene lot ham faktisk vare i fred resten av seansen, synlig fornøyd med at de hadde fått stilt spørsmålene de lengtet etter å stille, i disse aids-tider. For så kjapt og synkront som de jobbet, mistenker jeg dem for å ha samarbeidet om akkurat denne sekvensen.
Neste dag går jeg til aviskiosken i Rotterdam for å kjøpe de to britiske tabloidene, litt nysgjerrig på å se hva mine «kolleger» hadde fått ut av pressekonferansen. Og der, over en helside og med fet skrift lyser tittelen mot meg: «No bed-hopping Michael afraid of aids», mens ingress og brødteksten fokuserer nettopp på dette. Og lite annet.
Da følte jeg sympati for og ble trist på Michaels vegne. Men aller mest trist ble jeg på pressens vegne.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ny suksess alene (arkivintervju fra 1987)
Les også: George Michael – Stort talent med trøblete liv
