Faith No More: «Sol Invictus»

Faith No More-coverDe endte i krangel uten tro på framtid sammen. Leffe hadde også avskrevet dem, men 18 år etter gjør Faith No More et overraskende vitalt comeback med albumet «Sol Invictus».

Med Mike Patton i spissen var San Francisco-gruppa en av 90-tallets mest spennende metalgrupper. Kombinasjonen snertne melodilinjer, funky trøkk og sjangeroverskridende eksperimentlyst ga dem appell også langt utenfor det typiske funkmetalmiljøet, med «Angel Dust»-albumet i 1992 som det naturlige høydepunktet.

Uten framtidstro

Men uenighet om kurs og store egoer førte til samarbeidsproblemer. De mistet troen på hverandre, og i 1997 kom avskjedsplata «Album of the Year». Årets plate var den vel egentlig ikke, men likevel god nok til å sette et verdig punktum for bandet.

Siden har verden rullet videre og funkmetalen errodert slik at de færreste av oss har savnet Faith No More siden. Jeg tilhører helt klart denne «svikefulle skaren», og er heller ikke større fan enn at jeg hadde klart meg helt fint uten årets comebackalbum. Men likevel tilstrekklig nysgjerrig på hva Mike Patton & Co gjorde nå at jeg ga «Sol Invectus» en runde på spilleren. Og ble så positivt overrasket at den fort kan havne der igjen.

For meg, som ikke er metalfan, ligger fascinasjonen framfor alt i den eklektiske tilnærmingen Faith No More har til det de gjør. De tillater seg å sjangersprette fra gren til gren. De brøler i det ene sekundet og crooner i det andre. De ærer linjene tilbake, men plasserer seg likevel godt i sin samtid. De spriker, men unngår å havne i spagaten. Og de favner alt i nøkkelkuttet «Matador».

Slik har de gitt oss tilbake troen på Faith No More.

Av Leif Gjerstad

Les også: Faith No More – Sikre i troen (arkivintervju fra 1995)