Fem norske i november

 

 

På denne tida av året bruker mediene fylles av årsoppsummeringer. Kanskje kommer det noen her også, etter hvert, men i dag nøyer vi oss med å trekke fram fem norske plater som har lyst opp novembermørket.

Det er på ingen måte en skikkelig gjennomgang av alt som måtte ha kommet, kun en liten uhøytidelig markering av nye norske novemberplater som jeg har hatt glede av de siste ukene. Og som jeg dermed ikke er redd for å anbefale til dere alle. Her er de fem:

Michael Krohn «Unwanted» (Drabant Music)

Ikke Raga-sjefens første solo, men faktisk den aller første under eget navn. En kjapp halvtime med mye av essensen i Michaels univers. Catchy låter med treffsikre tekster som beveger seg fra det lyse inn i mørket, ii en nokså rå og sparsom innpakning der han både spiller alt og produserer selv.

Les også: Michael Krohn: Etterspurt mann med «Unwanted» plate

No. 4 «Hva nå» (Arch Records)

Oslo-trioens andre langspiller bekrefter det positive inntrykket fra debuten for snart to år siden. Norsk radiovennlig pop av typen du orker å høre mange ganger. Har å gjøre med at de parer gode melodier og vokaler med raffinerte arrangement som spenner fra det nedpå til det mer kraftfulle. Og ikke minst, med tekster hvor lyset setter sitt preg på de hverdagslige betraktningene.

 

Ida Jenshus «Two Worlds» (Deep Sea Music)

Trønderjenta med base i americana fikk tre Spellemannpriser for sine tre første utgivelser, før hun på sin forrige plate gikk i en mer ambisiøs sonisk retning. Den kursen fortsetter hun på her, selv om det spinkle arrangementet og de dvelende sangene samtidig gir musikken en helt annen nerve. Albumet er for øvrig innspilt i flere studioer både i Norge og USA, og sentral medkomponist/musiker er ikke helt ukjente J.D. Souther.

 

Erlend Ropstad «Alt som har hendt» (Later Gator Records)

Dette er 43-årige Ropstads sjette album, og selv om vi har hatt stor sans for ham også tidligere, har vi neppe hørt ham så overbevisende som her. I bunn finner du en visesanger som med årene har skrudd opp gitarer og latt skrangleskurringa gi farge til tekster som gjerne retter lyset mot de litt mørkere sidene ved tilværelsen. Jeg har sett både Lars Winnerbäck og Thåström dukke opp som referanser, og uten å gjøre det til et poeng kan det jo være et lite hint til deg som måtte like de to svenskene men enda ikke har oppdaget Ropstad.

Kristian Torgalsen «Infinity of My Mind” (Fractal Rock Records)

Denne plata kom faktisk rett før oktober gled over I november, men er en så imponerende debut at vi likevel tar den med her. 28-åringen fra Oslo orienterer seg i retning softrock fra den amerikanske vestkysten, men både melodiene og produksjonen (av Martin Horntveth) skinner så sterkt at det gir plata særpreg og plasserer Torgalsen som en selvsagt kandidat til «årets debutant».

 

 

Bonussporet:

Helt til slutt går vi litt utenom albumformatet og slipper til en firespors EP som kom tidlig i måneden og som Leffe for lengst har omtalt og gjerne retter litt ekstra oppmerksomhet mot:

Hanny «Tutti Frutty» (Metronomicon Audio)

Siden Marie Borgersen Kvamme er svigerdattera mi blir en anmeldelse helt feil, Men her er litt mer om Marie og Hanny, i et intervju som ble gjort i forbindelse utgivelsen.

Les også: Hanny aktuell med ny EP: – Foretrekker korte og sjeldne utgivelser

 

 

 

Av Leif Gjerstad

Legg igjen en kommentar