Fest med Happy Mondays

Happy Mondays vil at også mandager skal være festdager. (Foto: Wikimedia Commons)

Happy Mondays vil at også mandager skal være festdager. (Foto: Wikimedia Commons)

(intervju opprinnelig publisert 1991)

Oslo: Suksess- og skandalegruppa fra Manchester fylte tirsdag The Voice til siste plass, og leverte en helstøpt konsert som tydelig fenget publikum. Det eneste aberet var at konserten var over en time forsinket – og ikke varte mer enn en snau time.

– Noen band spiller mye lenger, og du får tid til å kjede vettet av deg. Vi vil gjerne lage en fest uten dødpunkter på våre konserter, og da er en time nok. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten som teller, vet du, smiler Shaun Ryder når vi treffer ham i garderoben etter konserten.

Der fortsetter festen for fullt, og Shaun og resten av Happy Mondays-gjengen ser ut til å stortrives med situasjonen. Og bryr seg tilsynelatende lite om at en sensasjonssulten presse elsker å fråtse i historier om Happy Mondays’ ville liv.

– Sex and drugs and rock and roll. Yeah! synger Shaun som en liten kommentar til livet deres. De har aldri lagt skjul på gruppas drivkraft og største interesse her i livet.

– Det finnes to måter å leve på. Den ene er å kjøre «safe», å gå på skolen eller å ha en kjedelig jobb. Den andre er å gjøre alle dager til festdager. For oss har valget aldri vært vanskelig, sier Shaun og setter ølflaska for munnen.

Ikke jeg, men andre som har problem!

En slurk seinere er han klar til å fortsette:

– Som tenåring prøvde jeg såvidt å jobbe, men fant fort ut at det var så kjedelig at det ikke kunne fortsette slik. Nå er jeg 28 år og kan se tilbake på ti flotte år, med både stoff og damer som viktige innslag.

Han ler av mediene som stadig vekk forteller om hans problemer. I stedet antyder han at det kanskje er motsatt. At det er pressen som har problemer?

– Ok, så har jeg gått masse på heroin og prøvd det meste som er å oppdrive, men hva så? LSD har jeg omtrent ikke smakt på to år fordi det kjedet meg, og heroin har jeg sluttet helt med. Delvis fordi jeg nylig er blitt far, og det er jo en rus som er enda sterkere og bedre enn heroin! Det som betyr noe, er at man setter visse grenser, og jeg vet bedre enn andre hvor grensa går for meg. At pressen slår slike ting stort opp, klarer jeg ikke å ta alvorlig. Jeg gidder ikke å forstille meg verken i den ene eller annen retning, og bryr meg ikke om hva som skrives.

Ikke bare dop

Selv om det skrives mye om Happy Mondays og dop, må man ikke glemme at gruppa lager noe av den mest spennende rocken som er kommet fra øyriket i vest de siste årene. De har spilt sammen i 10 år, men det store gjennombruddet kom først i fjor, med hitsingler som «Step On», «Kinky Afro» og framfor alt deres tredje CD «Pills, Thrills’n’Bellyaches».

– Vi har lenge vært store i Manchester, og som liveband har vi vært mega i mange år. Men det tar tid å bli kjent i studio, og det er først med «Pills»-albumet at vi har klart å feste våre ideer skikkelig på tape, forteller Shaun Ryder som ser sin blanding av moderne house-inspirert dansebeat og psykedelia som et naturlig resultat av deres bakgrunn.

– I Manchester har det alltid vært et godt dansemiljø. Da vi vokste opp i 70-årene, var det northern soul som dominerte. Du ble utsatt for det hvor du enn gikk, og det preget oss da vi selv plukket opp instrumentene.

Ambisjon å ha det moro

Ifølge Ryder var det som skjedde da de plukket opp instrumentene, preget av tilfeldigheter. For han bedyrer at Happy Mondays, i motsetning til mange andre band, aldri har hatt noen klare formeninger om hva de vil med sin musikk.

– Våre første ambisjoner strakk seg ikke lenger enn å kunne bruke tida til noe som var mer moro enn å jobbe. Vi er ingen intellektuelle med en dypere mening med alt vi gjør, vi bare spiller det vi liker, og håper at vi kan plukke opp nok penger underveis til å leve et godt liv. That’s Happy Mondays!

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert mars 1991 i NTB)