Festivaler for rock og rullator

Keith Richards er 72 år. På samme alder er også de andre artistene som deltar på Desert Trip-festivalen i oktober. (Foto: Wikimedia Commons)

Keith Richards er 72 år. På samme alder er også de andre artistene som deltar på Desert Trip-festivalen i oktober. (Foto: Wikimedia Commons)

Slutt på sex & drugs & rock & roll? Morgendagens festivaler kan bli alkoholfrie treff for pengesterke voksne.

Onsdag er det klart for den 18. utgaven av Øya-festivalen. Siden den spede starten i 1999 med et budsjett på under halvmillionen kroner, har Øya-festivalen for lengst etablert seg som den største og viktigste norske festivalen innenfor pop/rock. Årets budsjett er på 69 millioner kroner og før Grace Jones og Kvelertak setter punktum i Tøyenparken lørdag kveld skal rundt 90 band og artister ha stått på en av Øyafestivalens scener.

På sin ferd til dagens status har Øya flyttet seg fra Kalvøya via Middelalderparken til Tøyenparken. Det samme har publikum. Riktignok var arrangementet de to første årene på Kalvøya så pass lite at de som var der kunne fått plass foran den minste av årets scener. Eller for å si det med tall: i 1999 besøkte 1000 mennesker festivalen, i år er det solgt 80.000 billetter (fordelt på fire dager).

Øya som merkevare

Det var med adresseforandringen fra Kalvøya til Middelalderparken Øya vokste seg stor og sterk, og det var under årene i Gamlebyen at festivalen ble et begrep og varemerke som solgte ut festivalpassene lenge før artistlista var klar.

Det gjør festivalen imponerende nok fortsatt, men en logisk konsekvens er at også snittalderen på publikum blir høyere. De som la inn Øya som fast post på programmet for noen år siden, slutter jo ikke å gå bare fordi de passerer 30 eller noe. De aller fleste blir med på ferden videre, selv om noen selvsagt faller fra og noen tar en pause under de mest hektiske småbarnsårene.

Dessuten er det helst de helt unge som kan måtte innse at de ikke har penger til festivalbilletten, noe som også favoriserer den økonomisk mer etablerte voksen-andelen.

Pengesterke voksne

Og nå mener forskere at vi kan stå på terskelen til en ny fase, hvor musikkfestivaler først og fremst blir en arena for pengesterke voksne samtidig som de i alt større grad distanserer seg fra fortidas rølp- og fyllefester. Nå handler det heller om å ha en bærekraftig profil, med økologisk mat – gjerne vegetar eller endog vegan – og alkoholfri drikke som gir en stjerne i margen.

I helgen publiserte både Dagens Nyheter og Politiken, helt uavhengig både av hverandre og Øya-festivalen, artikler som styrker framtidsscenarioet med bærekraftige og sunne festivaler for pengesterke voksne.

Pensjonisttreff

Politiken klasket like gjerne til med den amerikanske nykommeren Desert Trip som illustrasjon til hvor vi er på vei. Og for de som ikke har hørt om denne festivalen, så blir den altså arrangert i den lille byen Indio  i den sørøstlige delen av California, med Rolling Stones, Bob Dylan, Paul McCartney, Neil Young, Roger Waters og The Who på programmet.

Gjennomsnittsalderen til de som står på scenen er over 71 år, og rapporter fra USA kan tyde på at publikum ikke er så altfor mye yngre. Kjappe til å kjøpe billetter var de uansett. Til tross for at de billigste helgepassene (tre dager) kostet nærmere 3500 og de dyreste 13600 kroner ble samtlige 80.000 billetter solgt ut i løpet av fem timer.

Legg til dette utgifter til hotell (nei, ingen camp på denne ørkenfestivalen, nei!) og annet og du innser at du må ha god økonomi for å ta en Desert Trip-helg. Og gjett om denne betalingsviljen og betalingsdyktigheten blir lagt merke til i bransjen! Suksessen til Desert Trip har gitt blod på tann, og ifølge bransjefolk vil vi få se mer av liknende festivaler i framtida. Også her i Nord-Europa.

Eldre artister med ung appell

Dels fordi det er blitt mer alminnelig blant godt voksne å gå på festival, og dels fordi de er en ettertraktet gruppe med stor kjøpekraft.

I tillegg er vi kommet dithen at eldre artister er blant de aller mest populære headlinerne, fordi de kan gi en fellesskapsfølelse som favner på tvers av generasjoner. Som et apropos til dette, minnes jeg da Roskilde-ledelsen rundt ti år siden bråkjekt imøtegikk kritikken om manglende toppnavn med at nå var det slutt med gammel gubberock på Roskilde. Nå ville festivalen fokusere på unge artister!

Ikke noe galt i det, og unge og fremadstormende artister er det heldigvis nok av på Roskilde-programmet. Men slutt på gubberocken? De siste fire årene har Bruce Springsteen (2012), Kraftwerk (2013), Rolling Stones (2014), Paul McCartney (2015) og Neil Young (2016) toppet programmet…

Legg til dette at alle over 50 år inntil for få år siden kunne oppleve Roskilde-festivalens siste dag (søndag) gratis. Men så ble aldersgrensen hevet til 60, og i fjor droppet man like gjerne tilbudet helt. Fordi man ikke ville ha «gamlinger» innenfor portene eller mon tro fordi man heller ville at de skulle betale for billettene sine?

Sunnhetsfestivalen

Et par dager etter at Politiken publiserte denne saken, fulgte Dagens Nyheter opp med sin egen festivalsak, hvor de med utgangspunkt i Øya-festivalens svenske søsterfestival og nære samarbeidspartner Way Out West (arrangeres i Göteborg samtidig med Øya og med mange av de samme headlinerne) så mer på «sunnhetsutviklingen» i festivalbransjen.

I denne saken, hvor de trakk inn et par svenske forskere, ble det nettopp påpekt at festivalpublikumet blir eldre, går mindre på fylla og stiller andre krav til opplevelser enn tidligere. Samtidig som festivalene har skiftet fokus fra sin tidligere hedonistiske holdning til en mer idealistisk profil hvor «bærekraftig» er det store honnørordet.

For Way Out West betyr det blant annet at maten ble helt vegetarisk i 2012 og at ølen ble økologisk i 2014, mens de år ikke nøyer seg med å ha et alkoholfritt alternativ å tilby folk i ølkøen. På festivalen i Göteborg har de en helt egen bar med bare alkoholfritt, foruten at de i år også har produsert sin egen musserende alkoholfrie festivalvin.

Grønne Øya

Også Øya-festivalen legger stor vekt på økologi og miljøprofil, både med hensyn til maten som serveres, samarbeidspartnere og hva som kan gjenbrukes/gjenvinnes. Det er heller ikke uten stolthet at festivalen i flere år har kunnet fortelle at de er blitt kåret til en av Europas beste og grønneste festivaler. Og selvsagt, all ære til dem for det!

Når det gjelder den musikalske profilen har Øya uansett (og heldigvis) langt igjen før de kan få et retrostempel. De har tvertimot vist en veldig god evne til å finne og booke dagens og morgendagens navn, men selv om de sikkert vil si at dette er hovedfokus kan det synes som andelen «eldre» artister også her er blitt flere. I hvert fall kan årets program by på PJ Harvey, Massive Attack, New Order og Grace Jones, og med unntak av PJ har alle sin kreative storhetsperiode godt bak seg. Sikkert er i hvert fall at uavhengig av om de leverer på Øya eller ei, hadde alle fått sitt gjennombrudd mange år før Øya-festivalen i det hele tatt eksisterte.

For gammel?

Det var også da jeg så nevnte artister for første gang, uten at det er noe argument mot å se dem om igjen nå. (Tvertimot, så PJ og New Order i Roskilde tidligere i sommer, begge leverte!).

Med mindre jeg skal ta den bekymringsmeldingen en gammel, helt alminnelig kompis kom med da jeg var i midten av 20-årene alvorlig? Da han hørte at jeg skulle på en konsert utbrøt han noe forundret «er ikke du for gammel for det? Er det ikke bare folk under 20 som går på rockekonserter?». Og det var verken ironi eller spøk. Han mente det. Oppriktig.

Ok, selvsagt var det noe spesielt å si selv den gangen. Det er vel derfor jeg fortsatt husker det. Men i dag ville det uansett vært helt utenkelig at en 25-åring skulle si noe slikt til en jevnaldrende. Og ikke en gang jeg, som nå befinner meg midt i 60-årene, hører slike kommentarer når jeg skal på konsert eller festival. Nå er spørsmålet heller «hvem?» eller kanskje enda hellre et bifallende «kult!».

Vi sees på Øya!

Av Leif Gjerstad

Les også: Flere saker fra Øya-festivalen

 

Legg igjen en kommentar