Fleet Foxes: Rever markerer revir

(intervju opprinnelig publisert i 2011)

Fleet Foexs (Foto: www.fleetfoxes.com)

Fleet Foexs (Foto: www.fleetfoxes.com)

Oslo: 20 år etter grungen flyter Seattle høyt på en mer akustisk og folkrockinspirert bølge. Med Fleet Foxes i førersetet.

Deres andre album «Helplessness Blues» gikk helt til topps på VG-lista i mai, og da bandet i helga spilte i Bergen og Oslo var det begge steder til stor jubel i fullstappa saler.

– Jeg visste ikke at plata vår har toppet listene i Norge, men det føles like absurd som det er overveldende. Jeg trives her, smiler Robin Pecknold (25) og kveler en gjesp.

Noe han unnskylder med at Bergen var første stopp på den månedslange Europa-turneen, og jetlagen sliter fortsatt i kroppen, når vi treffer Fleet Foxes-sjefen før konserten i Oslo søndag kveld.

Ikke Hitra

November-konsertene er Seattle-bandets fjerde tur til Norge. Første gang var på Øya-festivalen i 2008, samme år som Fleet Foxes brakdebuterte med sitt selvtitulerte album. Men allerede før det hadde Pecknold besøkt Norge, for å spore opp sin bestefars familie på Hitra. Noe som ga litt ekstra spalteplass her i Adressa, helt til en slektsforsker ødela moroa ved å antyde at Pecknolds familie ikke kom fra Hitra, men Hidra ved Flekkefjord.

-Så Robin Pecknold, er det Hitra eller Hidra?

– Må nok skuffe deg med at det er Hidra. Jeg var der i 2007, så for meg har det aldri vært noen tvil. Og hvordan misforståelsen med Hitra oppsto, kan jeg ikke gi noe ordentlig svar på, annet enn at navnene er så like at det kanskje er lett å høre feil.

Harmonisk nyhippie

Nåja. Uansett om anene hans er fra Sørlandet, så er det ikke derfra han har hentet inspirasjon til sin harmonibaserte folkrock. Pecknold trekker i stedet fram Bob Dylan som sin kanskje tidligste inspirasjonskilde, og han gidder ikke en gang å protestere når vi stempler ham som «nyhippie i Neil Young-ånd».

– Da jeg var guttunge i Seattle var det grunge som gjaldt. Med to eldre søsken ble jeg foret med Nirvana og Pearl Jam, men den eneste plata med dem jeg virkelig elsket var Nirvanas akustiske «Unplugged». Og i dag er seint 60-tall og tidlig 70-tall den perioden jeg liker klart best. Det har både med lyden og arrangementene på platene, samt selvsagt også sangene, å gjøre, forteller Pecknold. Som også søkte til en 60-tallsklassiker da han skulle begynne arbeidet med «Helplessness Blues».

– En av tidenes beste plater er Van Morrisons «Astral Weeks», og jeg ville bruke samme metode i studio. Øve inn materialet først, og deretter feste det på tape i løpet av en uke. Planen var å gi den ut i 2009.

Forsinket utgivelse

Men slik gikk det altså ikke. Sykdom, litt nye låter som kom til og nye opptak av noen gamle gjorde at den skjeggete sekstetten brukte nærmere året på å få «Helplessness Blues» ferdig. Og med mye turnering i tillegg, måtte utgivelsen utsettes til i år.

På innercoveret til «Helplessness Blues» er takkelista lang. Fra produsent Phil Ek (som også er Band of Horses-produsent) og Pecknolds to eldre søsken, til nasjonalparkene Big Sur og Joshua Tree. Samt det svenske bandet Dungen.

– Vi har turnert med Dungen. Definitivt et av våre store favorittband, stråler Pecknold og trekker fram roen som grunn til at også Big Sur og Joshua Tree kom med på takkelista.

– To veldig forskjellige steder som begge er veldig inspirerende. Ved et par anledninger har jeg dratt dit, alene med gitaren. Og når jeg har reist hjem igjen, har det vært med noen sangideer i bagasjen. Å skrive låter er som å grave gull, og da er det lurt å prøve å finne de rette stedene å grave på.

Av Leif Gjerstad

(Intervju opprinnelig publisert i Adresseavisen november 2011)