Pearl Jam: Flere perler fra Seattle

(intervju opprinnelig publisert 1992)

Photo of PEARL JAM

Pearl Jam, slik de så ut i februar 1992. (Foto: Paul Bergen, Wikimedia Commons)

Rockverdens øyne har de siste månedene vært rettet mot Seattle. Soundgarden og framfor alt Nirvana har plassert seg på toppen av internasjonale salgs- og kritikerlister, mens Pearl Jam forsterker inntrykket av Seattle som rockens nåværende kraftsenter.

– Både de og vi har en musikalsk aggressivitet som parres med fengende melodier, men bortsett fra det syns jeg de musikalske likhetene er langt mindre framtredende enn forskjellene, kommenterer Jeff Ament. Han er bassist og komponist i Pearl Jam, som spilte for 1200 mennesker på Alaska i Oslo samtidig med at norsk platebransje avviklet sin Spellemannpris noen etasjer lenger opp i Chateau Neuf i februar 1992.

Nytt band med rutine

Som band har Pearl Jam bare eksistert et drøyt år, men både Jeff og bandets gitarist/komponist Stone Gossard har fortid i Green River og Mother Love Bone, to av de viktigste navnene i den tidlige subpop-bølgen fra Seattle. Mother Love Bone ga ut en kritikerrost plate og lå godt an i løypa til et gjennombrudd da vokalisten Andy Wood døde for et par år siden og gruppa av den grunn kort tid etter ble oppløst.

Men ut av Mother Love Bones aske steg etterhvert Pearl Jam fram, og i disse dager klatrer fjorårets debutplate “Ten” raskt oppover amerikanske salgslister. Og med tanke på Nirvanas store suksess, er det sannsynligvis bare et tidsspørsmål før det samme skjer i Norge.

– Joda, det skjer ganske mye med oss hjemme i USA akkurat i disse dager, og derfor er vi glade for at vi er her. Det blir så mye hype hjemme når en plate tar av, og da er det sunt å befinne seg et annet sted slik at du får hele greia litt mer på avstand, fortsetter Jeff som forklarer Seattles blomstrende miljø nettopp med at byen har vært “litt på avstand”.

Fra utkant til sentrum

– Inntil for ti år siden var byen utelukkende kjent som hjembyen til Boeing-flyene. Og siden flyindustrien har hatt nokså store problem i mange år nå, er det lenge siden det skapte vekst. Det ga rom for et strøk i byen med mange gallerier og kunstcafeer med hippie-innslag – og med noen få rockeklubber klemt innimellom. Fordi det ikke var mye annet som skjedde, flokket unge rockinteresserte seg rundt et par klubber. Og fordi de store plateselskapene knapt nok visste hvor Seattle lå, kunne den såkalte subpop-scenen sakte og uforstyrret vokse fram og finne sitt eget uttrykk.

Og dette uttrykket har altså spredt seg som ild i tørt gress ut i den vide rockverden den siste tida, samtidig som Seattle de siste årene er blitt USAs nye, store vekstområde.

– Byen vår er hjemstedet for Microsoft, og den rene lufta og den vakre naturen har i tillegg fristet mange fra California til å trekke nordover. Vekk fra smogen og de endeløse bilkøene i Los Angeles.

Alt dette har bidratt til å sette byen i fokus og gjøre musikken bedre kjent utad samtidig som den store byggeboomen – som absolutt ikke bare er bra – har fått adrenalinen i rockernes årer til å øke ytterligere.

Etterhvert som byen er blitt mer intens, har også musikken blitt det. Og i dag flommer byen nærmest over av unge og spillelystne band.

Med pønk i årene

Medlemmene i Pearl Jam hevder å ha nokså ulike inspirasjonskilder, men enes om å trekke fram blues, Jimi Hendrix, Muddy Waters, Stones og pønk med Ramones i spissen som de viktigste.

– For gruppa som helhet er nok pønken viktigst. Den kom da vi befant oss i tenårene, og dens energi staket ut den veien vi ønsket å gå, hevder Jeff Ament som på spørsmål hvordan han vil beskrive musikken til Pearl Jam ender opp med “pønkblues-ambient rock’n’roll”.

– Mange har trukket fram dere og andre Seattle-band som et mer spennende alternativ til tradisjonell heavy metal?

– Heavy metal har jeg aldri hatt særlig sans for. Stort sett har den stilarten blitt preget av “kastrerte” vokalister og klisjepregede gitarister med konform og kjedelig musikk, så jeg håper virkelig vi oppfattes som et alternativ!

(intervju opprinnelig publisert i NTB februar 1992)

Legg igjen en kommentar