Fortsatt moro med bylarming

Sigrid overbeviste på byLarm torsdag. (Foto: Per ole Hagen/Artistpicturesblog.com)

Årets byLarm er det 20 i rekken. Interessen for festivalen og kvaliteten på artistene skulle kunne sikre 20 til.

Når dette skrives er det enda en kveld igjen å larme på, men skulle (mot formodning) høydepunktene utebli lørdag, kan vi likevel si oss godt fornøyde med festivalen, ut i fra det vi har fått med oss torsdag og fredag. For selv om alt selvsagt ikke er like bra, rakk vi å sette kryss i margen ved flere navn disse kveldene.

Sigrid og Strange Hellos

Og da kan vi like gjerne begynne med begynnelsen, med Sigrid som lenge har vært omtalt som et nytt stjerneskudd, og som fikk køen utenfor Rockefeller til å strekke seg langt rundt hjørnet før hun skulle på torsdag – for øvrig varmt introdusert av Jo Nesbø. Slett ikke verst for ei 20-åring fra Ålesund med kun én singel ute, «Don’t Kill My Vibe».

Men Sigrid Raabe (som har samme manager som Aurora) viste på scenen tydelig at hun har mer enn denne ene låten å komme med, og virket på alle måter både trygg og proff i en konsert som hørbart begeistret den fullsatte salen. Sigrid burde ha store muligheter til å etablere seg i toppsjiktet blant den nye generasjonen unge norske popstjerner.

Likevel var det som begeistret aller mest torsdag, da hun endte settet og skulle ta i mot hyllesten. Hun var så tydelig rørt at den profesjonelle fasaden krakelerte mens hun vantro og med tårer i øynene og hender foran ansiktet takket publikum om og om igjen. Et søtt og varmt øyeblikk.

Mens Sigrid stilte uten gitarist på scenen, hadde Strange Hellos til gjengjeld hele fire med seg på Sentrum Scene. Og gruppa brukte dem med bravur. Med en slik besetning skaper bandet (med musikere som også spiller med blant andre Aurora og Casiokids) ikke uventet en nokså monumental gitarvegg. Men ikke av den bastante typen, for Strange Hellos handler mer om den luftige drømmeaktige gitarpopen hvor svake skurreelementer sammen med sterk melodiøs åre bygger stemninger som både fengsler og fascinerer.

Amanda Delara og Avantgrardet

Blant de øvrige vi så torsdag og fredag er det spesielt to navn jeg vil framheve: Amanda Delara og Avantgardet. Delara stilte med et par strykere og et par andre musikere i Kulturkirken Jakob, og leverte et sett som kledde det vakre rommet perfekt. Delara har en stemme som både er stor og stemningsfull på en og samme gang, samtidig som hennes miks av soulpop med småstenk av hiphop og reggae omfavner lytteren i et sikkert grep. Den litt spesielle backingen og rammen rundt arrangementet bidro til at dette ble en seanse vi vil huske lenge.

Tvers over gaten for Kulturkirken Jakob holder den trange klubben Verkstedet til. Der fikk vi kvelden etter en helt annen type opplevelse, men like fin på sin måte. Svenske Avantgardet er egentlig en duo, men framstår på scenen som en klassisk rockkvartett som spiller på de fleste klisjeene i rockens bok uten å havne i klisjeenes verden likevel.

Deres debutalbum «För många dyra skor och många döda ögon» er blitt meget godt mottatt i hjemlandet, og når vi ser dem live skjønner vi den store begeistringen rundt Avantgardet. Energisk rock framført med senkede skuldre, melodiøs treffsikkerhet og en herlig dose uhøytidelig humor som viser hvorfor god rock kan være så gøy.

De unge gamle – eller kanskje heller gamle unge

Selv om det aller meste handler om nye navn på byLarm, dukker det også opp noen (i denne sammenheng) gamle navn blant alle de unge. På årets byLarm deltar derfor også etablerte navn somSandra Kolstad, Kråkesølv, Honningbarna, Cahsmere Cat, Øystein Greni og Jarle Bernhoft. Samt selvsagt Sondre Lerche, som var den eneste av disse vi fikk med oss i løpet av festivalens to første dager. Første gang jeg snakket med ham var for øvrig på byLarm i 2000. Da var Sondre Lerche ung og lovende. På byLarm i år er han kanskje ikke lenger «ung og lovende», men til gjengjeld en etablert kvalitetsartist som gjør det aller meste rett. Også på Sentrum Scene torsdag.

Av Leif Gjerstad

Les flere byLarm-saker her