Fra debutantdager til Brageprisen

Hanna Dahl er nominert til Bragerprisen for sin novellesamling «Rønneimperiet». Det er bare andre gang på 23 år som en debutant klarer det. (Foto: Julie Pike/Gyldendal forlag)

Hanna Dahl er nominert til Bragerprisen for sin novellesamling «Rønneimperiet». Det er bare andre gang på 23 år som en debutant klarer det. (Foto: Julie Pike/Gyldendal forlag)

Oslo: Torsdag deltok Hanna Dahl på debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Tirsdag kan hun få Brageprisen for sin novellesamling «Rønneimperiet».

– Da min redaktør på Gyldendal fortalte at jeg var nominert, trodde jeg først det var en litt ufin spøk. Men da jeg innså at det faktisk var sant, ble jeg både veldig overrasket og glad. Etter at jeg hadde levert boka og den var kommet ut, var jeg forberedt på at det var det. Det er jo ikke gitt at en bok får oppmerksomhet utover de nærmeste kretsene, kommenterer Dahl.

To debutanter på 23 år

Enda mindre gitt er det at en bok blir Bragenominert, og direkte sjelden er det at det skjer med en debutant i den skjønnlitterære kategorien. Hanna Dahl (38) skal være den andre debutanten i Brageprisens 23-årige historie, med Carl Frode Tiller («Skråninga», 2001) som den eneste før Dahl.

– At debutanter sjelden blir nominert er ganske naturlig. Det at juryen likevel kan velge å gjøre det sier kanskje noe om at den har et åpent blikk og bred sammensetning, sier Hanna Dahl og uttrykker samtidig stor beundring både for Tiller og de andre som er nominert i klassen for skjønnlitteratur:

Lars Saabye Christensen «Magnet», Inger Elisabeth Hansen «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår» og Anne Oterholm «Liljekonvallpiken».

– Det går ikke an å bli skuffet over ikke å få en pris, når listen over nominerte er som den er. Nominasjonen er mer enn nok for meg. Likevel skal jeg ikke se bort fra at det kan snike seg inn en liten skuffelse, hvis det ikke er mitt navn som ropes opp. Det er en rar dynamikk det der, smiler Dahl.

Forløsende ammetåke

Hanna Dahl er oppvokst på Modum, men i dag bosatt i Oslo. Hun forteller at hun alltid har elsket å lese og følt lyst til å skrive, men også at hun lenge ikke fant noe hun syntes var verdt å skrive om for en leser. Men etterhvert vokste noen ideer fram, og i 2009 tok hun mot til seg og sendte seks halvferdige tekster til Gyldendal.

– Responsen var positiv og de oppfordret meg til å fullføre tekstene. Men det tok tid, og egentlig var det først da jeg hadde mammapermisjon og var i ammetåken at det løsnet på alvor. Det at jeg plutselig ikke var den viktigste i mitt eget liv gjorde at selvkritikeren i meg slapp litt taket og gjorde det lettere å fullføre bokprosjektet, sier forfatteren som aldri var i tvil om at det var noveller det skulle bli.

– Jeg trives med novelleformen. Det passer min måte å jobbe og konsentrere meg på. Dessuten er det noe veldig flott og utfordrende med det å rense språket og få formidlet en verden på noen få sider.

Storslagent og skrøpelig

I «Rønneimperiet» byr Hanna Dahl på seks noveller som geografisk spenner fra Russland og Irkutsk via Kosovo til hjemlige trakter i Norge. Inklusive en bygdekrangel om ulovlig sauejakt og et farsportrett.

– Det lå ikke klart da jeg begynte på de seks novellene, men i dag ser jeg at det er en slags gjennomgående tematikk i boka. Dels kontrasten mellom det storslagne og det skrøpelige og dels imperietenking og grenser. Det siste også i metaforisk forstand, forklarer Dahl som selv har studert russisk språk ved Universitetet i Oslo.

– Jeg har vært en del både i Russland og på Balkan, i forbindelse med språkreiser. Konfliktene på Balkan lå dessuten så nært i tid og rom. De berørte meg sterkt og føltes naturlig å skrive om, sier Dahl.

Hun opplyser samtidig at alle hennes noveller gjerne starter med en sinnstilstand hun ikke helt forstår, men gjerne vil forstå.

– Så kan man utforske ting derfra.

Forfatterens ansvar

38-åringen har også utforsket forholdet til sin egen far, biskop Per Arne Dahl, i novellen «Løven av Juda».

– Da jeg vokste opp var han prest, og det har sikkert påvirket mitt forhold til språk. Jeg vokste opp i et sterkt formidlingsklima, hvor det alltid var en preken som skulle skrives eller budskap som skulle formidles. Jeg trodde lenge at det var helt naturlig og nødvendig å formidle noe, men har siden skjønt at slik er det ikke i så mange hjem, kommenterer Hanna Dahl.

Hun hevder at skriveprosessen for novellen fra Russland og den om sin far var nokså lik. Forskjellen lå først og fremst i at hun lot begge foreldrene lese «Løven av Juda» før hun sendte den fra seg.

– Det er fiksjon, men også så tydelig han, at det føltes riktig å få den «godkjent» før jeg sendte den fra meg, forklarer Hanna Dahl og kommer dermed inn på spørsmålet om forfatterens ansvar når man skriver biografisk om andre.

– Diskusjonen er interessant og ikke uproblematisk. Jeg føler nok mange viker litt vel lett unna problemstillingen, når de hevder at forfattere har lov til alt, så lenge det er fiksjon. Jeg synes ikke det er så enkelt. Jeg tror ikke en forfatter kan gå fri fra ansvaret for det han/hun skriver, avslutter den bragenominerte debutanten.

Av Leif Gjerstad

Les også: Storebarnsforeldre: En kommentar. 105.000 delinger. Bok (intervju med Guro Hoftun Gjestad, Brageprisnominert i sakprosaklassen)

 

Legg igjen en kommentar