Fra Joy Division til New Order

New Order (Foto: Richard Houghton/All Music)

New Order (Foto: Richard Houghton/All Music)

Mandag 18. mai var det 35 år siden Ian Curtis valgte å ende sine dager. Jeg var for busy for å legge ut noe vettugt om den triste avskjeden til Joy Division-vokalisten den dagen, men fant meg i å tenke tilbake på et av de merkeligere intervjuene jeg har gjort. Med det som skulle bli New Order.

En av grunnene til at det ble merkelig er at det skjedde utenfor alle normale rammer for artistintervjuer. Og noe som gjør det enda merkeligere er at minnene er så vage at holdepunktene blir få.

Ukjent telefon

Det jeg vet er at jeg ikke hadde løftet en finger for å få Curtis’ tidligere bandfeller i tale. Og det var heller ingen fra noe plateselskap eller andre i bransjen som kontaktet meg. I stedet fikk jeg en telefon fra en norsk dame jeg ikke ante hvem var. Men hun visste hvem jeg var, at jeg jobbet som musikkjournalist i Dagbladet og at Joy Division & co var «mitt felt».

Hun startet med å si klart fra om at jeg måtte holde kjeft, for egentlig var de tidligere Joy Division-medlemmene på privat Oslo-besøk. De hadde nettopp bestemt seg for å fortsette sammen under nytt navn, men ingenting var offisielt kjent. Derfor måtte jeg ikke si noe til andre, men møte opp i en privat leilighet et sted på Vinderen, til et bestemt klokkeslett neste dag. Da ville de fortelle alt.

Bare en bløff?

Jeg var uhyre skeptisk. Alt virket så amatørmessig, og jeg fryktet at hele opplegget bare var en stor bløff. Men sikker kunne jeg jo ikke være, så neste dag dro jeg likevel opp til Vinderen til avtalt tid.

Da jeg ringte på leiligheten jeg hadde fått oppgitt, åpnet ei dame i 20-årene døra. Så vidt jeg skjønte var det den samme som jeg hadde snakket med dagen før, og ved hennes side sto en annen dame. Åpenbart «medsammensvoren».

De sa noe om hvorfor de tidligere Joy Division-medlemmene var i byen og om mye annet også, uten at jeg husker noe av det godt nok til å gjengi. Men de som ikke var i leiligheten var selvsagt de britiske musikerne, og anslaget for når de skulle komme var vagt. Så pass vagt at tida snart hadde passert og vel så det, uten at noe skjedde. Ventetida ble så lang at jeg for alvor begynte å lure på om det var en bomtur, men jentene var så entusiastiske at det skapte en slags tillit. Før eller seinere ville nok bandet komme.

Hvem var der?

Det gjorde de, men det er her minnene blir skremmende vage. Ganske sikker på at vi gjorde intervjuet rundt det lille bordet i stua, men var det Peter Hook eller Bernard Sumner jeg snakket med? Eller var det kanskje begge? Og var det ikke sånn at også Gillian Gilbert var til stede, selv om hun ikke hadde vært med i Joy Division?

Jeg tror svaret var «begge» på det første, men er mer usikker på Gilbert.

Siden dette var like etter selvmordet til Curtis, var det ikke til å unngå at vi snakket litt om den tragiske hendelsen. Men helst ville de snakke om sitt nye band som var så ferskt at det fortsatt ikke hadde fått noe navn, så vidt jeg kan huske. Noe musikk å spille for meg hadde de heller ikke, men de forsikret om at det ville bli noe helt annet enn Joy Division. For uten Curtis var det umulig å fortsette som før.

Nytt møte

Det er i grunnen alt jeg husker, og intervjuet har jeg selvsagt ikke lenger. Men det må ha stått på trykk i Dagbladet en gang i løpet av sommeren 1980, så neste gang jeg er innom Nasjonalbiblioteket bør jeg kanskje gjøre et søk?

Siden jeg i alle år har lurt på «hvem var egentlig de damene?», så er denne saken også et lite skudd i mørket, i håp om at det kan treffe en eller annen som kan skape litt mer klarhet om besøket og intervjuet.

Etter det første pre-neworder-intervjuet med New Order sommeren 1980 skulle det gå hele 13 år før neste gang jeg traff bandet. Da var de superstjerner og situasjonen rundt møtet en helt annen. Dessuten både husker jeg og har det intervjuet tilgjengelig. Du finner det under!

Av Leif Gjerstad

Les også: Ny orden med New Order (arkivintervju fra 1993)