Fullt hus

(intervju opprinnelig publisert 1991)

Crowded House har gått fra trio til kvartett. (Foto: plarewcover)

Crowded House har gått fra trio til kvartett. (Foto: plarewcover)

London: For sju år siden skilte New Zealands fremste gruppe Split Enz lag. Lederen Tim Finn tok ferie og planla en solokarriere, mens lillebror Neil Finn dro til Australia og startet Crowded House sammen med Split Enz-trommis Paul Hester og nykommer Nick Seymour.

Etter en meget god og en mellomgod plate, er Crowded House nå aktuelle med sitt tredje album. Men når «Woodface» kommer i butikkene om en drøy uke, er Crowded House enda mer «crowded» enn tidligere. Trioen er blitt til kvartett, og nytilskuddet er… Tim Finn.

– Han forlangte å få bli med, og lillebroren hans torde ikke opponere, ler bassist Nick Seymour hjertelig. Men skynder seg for sikkerhets skyld med å tilføye at utsagnet selvsagt var ment som en fleip, og at den virkelige grunnen var en helt annen.

– Det hele startet etter at Neil, Paul og jeg trodde at vi var ferdige med innspillingen av vår nye plate i fjor sommer. Men vel tilbake i Melbourne etter å ha forlatt produsent Mitchell Froom og studioet i Los Angeles, følte vi at albumet manglet noe likevel. På dette tidspunktet hadde Neil og Tim allerede begynt å jobbe på en ny plate sammen, som The Finn Brothers. De hadde skrevet 15 låter sammen, og siden de fleste var så bra og definitivt lå i gata til Crowded Houses, dukket snart tanken opp om å bruke dem på vår nye plate. Og derfra var ikke skrittet langt til å innlemme Tim i gruppa og spille inn ytterligere noen nye låter sammen. Til slutt satt vi med 22 låter, og 14 av disse kan du høre på «Woodface».

Større nyanser

Ifølge Nick Seymour har Tim Finns inntreden gitt Crowded House en ekstra dimensjon, både musikalsk og sosialt.

– Til tider har nok Neil følt seg litt ensom som den «store» låtskriveren i Crowded House, men med Tim i bandet har dette presset lettet betraktelig. Samtidig som de gjerne angriper temaer fra forskjellige vinkler, og dermed utfyller hverandre fortreffelig. Mens Neils tekster som regel tar utgangspunkt i indre, personlige følelser som deretter gjøres litt mer allmenngyldige, går Tim ofte den andre veien. Han er mer utadvendt og en ivrig observatør av sine omgivelser og medmennesker. Disse observasjonene bruker han til å gi treffsikre beskrivelser av mange slags følelser, forklarer Nick og fortsetter:

– Og når det gjelder det sosiale, er det oftere lettere å være fire enn tre. Kombinasjonsmulighetene blir langt flere, og det er lettere å si fra om ting uten å frykte en utilsiktet og uheldig to mot en-situasjon.

Trives på kjøkkenet

Denne uka befinner Crowded House seg i London, hvor de skal gjøre enda en av sine mange og positivt beryktede «showcases». Da de i 1986 debuterte med LPen «Crowded House», reiste de rundt på et utall små, amerikanske kafeer og restauranter og holdt like uformelle som trivelige og oppløftende opptredener. Og før utgivelsen av oppfølgeren «Temple of Low Men» i 1988, var undertegnede heldig nok å få se bandet gjøre en timeslang konsert i en garasje (full av alskens bråte!) i fjellsiden over Montreux. Og det ble i sannhet litt av en opplevelse!

– Joda, det var skikkelig gøy, slik det som regel pleier å være når vi gjør den slags konserter. Og samtidig som vi selv trives med slike uformelle konserter, har de også en viktig funksjon som prøvesteiner for nye låter. Den eneste regelen vi har i Crowded House, er nemlig at alle våre låter skal kunne fungere akustisk på kjøkkenet – eller i garasjen.

Ulempen med denne regelen er selvsagt at vi nå sitter på et lager med låter som vi liker meget godt, men som ikke er innspilt på plate fordi de ikke har fungert på kjøkkenet, sier Nick som sammen med resten av bandet igjen bor i Australia etter et kortere opphold i USA.

Hjemme best

– Los Angeles ble for hektisk og kunstig for oss. Hjemme i Melbourne kan vi være oss selv og slappe av på en helt annen måte. Og måten vi lever på, reflekteres definitivt i vår musikk, forklarer Nick som avslutningsvis forteller at nøkkelen til Crowded House – foruten kjøkkenet og Australia – ligger i de to ordene melodi og humor.

– Som bandmedlemmer har vi mange forskjellige interesser, men det vi alle deler, er kjærligheten for nettopp de to tingene. Samtidig som vi elsker å skape kontrast mellom musikken med tekstene. Derfor får også så mange av våre låter en bittersøt smak. På overflaten kan de virke som lystige og uskyldige popsanger, men straks du begynner å pirke under overflaten, dukker det opp mørkere og mer komplekse uttrykk. Akkurat slik som i det virkelige livet, enten du snakker om Australia eller Norge.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i juni 1991 i NTB)