George Michael – Stort talent med trøblete liv

George Michael døde 25. desember 2016. Her er han avbildet på en konsert i Nice i 2011. (Foto: frantogian(Wikimedia Commons)

Så var ikke Døden ferdig med 2016 likevel. Første juledag kom beskjeden om at også George Michael kunne føres opp på lista over musikere som forlot denne verden dette året.

Da 53-årige Michaels hjerte sviktet og slo sitt siste slag natt til 25. desember var han i folks bevissthet ikke lenger så sentral som musiker. Han ga ut sitt siste studioalbum «Patience» så langt tilbake som i 2004, og gjorde et noe besynderlig comeback i 2014 med liveplata «Symphonica».

En utgivelse som gikk de aller fleste hus forbi, slik at den oppmerksomheten London-gutten Georgios Kyriacos Panayiotou fikk de siste årene av sitt liv helst var knyttet til Michael som en popkjendis som slet med alkohol og dop og mer enn en gang havnet på førstesidene på grunn av episoder knyttet til hans seksuelle legning.

Wham!

Går vi 35 år tilbake i tid, kommer vi derimot til en periode hvor George Michael lå på toppen av hitlistene og hang på utallige vegger i ungpikerom. Duoen Wham! (som foruten Michael besto av Andrew Ridgeley) forførte verden med lettbente popsanger som «Young Guns», «Club Tropicana» og «Wake Me Up Before You Go-Go». Musikk som kanskje ikke ga for mye kred blant oss forståsegpåere, men som for et nøytralt øre likevel må anerkjennes som dyktig snekret pophåndverk.

Og det skulle bli mer fra George Michael, som i det minste en periode ga ham både respekt, anerkjennelse og superstjernestatus. For Wham! ble snart en musikalsk tvangstrøye for George Michael, som allerede i 1984 forberedte seg på livet som soloartist. Det er også fra denne perioden jeg har mine to sterkeste minner av briten. Det første (i 1984) er jeg ikke nødvendigvis så stolt av, ved det andre tilfellet (1988) handlet det mer om at jeg var lei på Michaels vegne.

Heller dart og øl

Vi begynner med begynnelsen, da jeg i 1984 var ei uke i London og intervjuet et par, tre større eller mindre popstjerner om dagen. På den siste dagen hadde jeg en avtale med nettopp George Michael, i et platestudio et eller annet sted i sør-London.

Det var sein ettermiddag, men han var så travel med å snekre ny musikk i studioet at jeg var blitt forsikret om at det ikke var så nøye akkurat når jeg kom. Så lenge jeg faktisk kom, og så lenge jeg kunne akseptere å eventuelt sitte i studio en halvtime eller time og følge prosessen, før han kunne ta en pause og snakke med meg.

Det var lett å si ja til en så fleksibel avtale, da forslaget dukket opp noen dager i forveien. Men kanskje var den litt for fleksibel, når det kom til stykket. For da dagen opprant og det var blitt sein ettermiddag var jeg både sliten og mett etter en uke med mange musikerintervjuer. Å dra til et studio langt unna for å snakke med en fyr i en popduo jeg aldri hadde likt fristet liksom ikke så veldig. Det ble i stedet til at jeg gikk på pub i Portobello Road og drakk øl og spilte dart. En hyggelig avslutning på en travel uke!

Gikk jeg glipp av noe?

Men siden dette var etter kontortid og før mobiltelefonens tid, hadde jeg ikke kunnet varsle verken plateselskap eller artist om at jeg «ikke kunne stille» likevel. Derfor kunne jeg drikke og spille i fred, før jeg neste dag ringte plateselskapet og ga en halvkvedet forklaring og unnskyldning for at jeg ikke hadde dukket opp i studio som avtalt. Og at det ikke nyttet med noen ny avtale, siden jeg nå var på vei tilbake til Norge.

De var forståelsesfulle og forsikret at alt var «alright» og at Michael uansett bare hadde jobbet videre med verket han var opptatt med. Et verk jeg fra plateselskapet i ettertid fikk høre (men aldri fikk helt bekreftet) visstnok var «Careless Whisper», låten som ble Michaels første solosingel, mens Wham! fortsatt eksisterte. I dag kunne det jo vært ok å si at man faktisk var tilstede under innspillingen av klassikeren. Men det var jeg altså ikke. Jeg foretrakk å drikke øl og spille dart.

Superstjerne i Rotterdam

Til stede var jeg imidlertid da George Michael noen år etter skulle starte sin Europa-turné i Rotterdam. Han hadde da gitt ut albumet «Faith» høsten 1987, en plate som tok han helt til topps verden over. Ikke bare endte den med å selge 20 millioner, artistisk bød den også på så mye mer dybde enn Wham! at George Michael endelig også fikk full respekt for sine evner som musiker. Men parallelt med dette hadde han en livsførsel som sikret tabloidene en ny favoritt og gjenganger i skandalespaltene deres. Godt hjulpet av at han ga ut den noe provoserende «I Want Your Sex» som førstesingel fra «Faith-albumet.

Dette kom også til å prege pressekonferansen hans i Rotterdam, dagen før nevnte turnépremiere. Det var sikkert et par hundre journalister på plass, da Michael tuslet inn, omgitt av flere gorillastore personlige livvakter. Jeg syntes det luktet både parodi og paranoia av hele innmarsjen, for trodde han virkelig at pressen skulle hoppe på ham, slik han muligens var vant med at unge fans kunne gjøre?

Britisk tabloidangrep

Med vaktene tett inntil seg, grep Michael mikrofonen og ønsket oss alle velkommen. Han var der for å svare på alt vi måtte ønske å spørre om, men ba oss respektere at også han hadde et privatliv og derfor henstilte til oss om å la «slike ting» ligge.

Knapt har han avsluttet sin velkomsttale, før en britisk tabloidjournalist (fra enten The Sun eller Daily Mirror) spratt opp fra sin plass og høyt spurte «George, do you still hop from bed to bed»? Michael blir forbløffet og åpenbart tatt på senga av spørsmålet, og klarer bare å gi et noe nølende «no» til svar, før nestemann (en annen britisk journalist, fra den andre tabloiden) bryter inn med oppfølgerspørsmålet «Is that because you’re afraid of aids?». Da samler George Michael seg og ser ganske plaget ut når han minner om at han ba om at privatlivet hans skulle få være i fred. «Please!»

Følte sympati

Begge de to britene lot ham faktisk vare i fred resten av seansen, synlig fornøyd med at de hadde fått stilt spørsmålene de lengtet etter å stille, i disse aids-tider. For så kjapt og synkront som de jobbet, mistenker jeg dem for å ha samarbeidet om akkurat denne sekvensen.

Neste dag går jeg til aviskiosken i Rotterdam for å kjøpe de to britiske tabloidene, litt nysgjerrig på å se hva mine «kolleger» hadde fått ut av pressekonferansen. Og der, over en helside og med fet skrift lyser tittelen mot meg: «No bed-hopping Michael afraid of aids», mens ingress og brødteksten fokuserer nettopp på dette. Og lite annet.

Da følte jeg sympati for og ble trist på Michaels vegne. Men aller mest trist ble jeg på pressens vegne.

Les også: Ny suksess alene (arkivintervju fra 1988)

Ble aldri større

Konserten den kvelden ble for øvrig en maktdemonstrasjon som både overrasket og gledet meg. Men bedre enn han var akkurat da – i det perfekte skjæringspunktet mellom funky, melodiøs pop og mer avanserte, raffinerte arrangement – ble han kanskje heller aldri.

Selv om den ambisiøse oppfølgeren «Listen Without Prejudice, Vol 1» (1990) inneholdt mye bra, peker også tittelen på en av svakhetene ved plata. Michael var for opptatt av å framstå som en seriøs artist på god avstand fra den gamle popstjernen, og gjorde det nok litt for komplisert for sitt eget beste. Kanskje er det også et litt uheldig utgangspunkt når du på forhånd må be lytterne om å fjerne skylappene?

Der og da gikk noe av lufta ut av superartistballongen, og etter ”Prejudice” ga Michael faktisk ut bare to studioalbum med nyskrevet musikk, «Older» (1996) og «Patience» (2004). Det lave aktivitetsnivået (selv om han turnerte en hel del) kan i hvert fall delvis forklares med at han i mange år slet med depresjon og angst, og at han i for stor grad prøvde å døyve smerten med alkohol og dop. Derfor handlet oppslagene om George Michael de siste årene lite om hans talent som musiker, det var heller episoder fra hans trøblete privatliv som nådde førstesidene.

Hvil i fred, Michael.

Av Leif Gjerstad

 

Legg igjen en kommentar