Green Day på den grønne gren

(intervju opprinnelig publisert 1995)

Green Day, i 1995. (Foto: www.greendayauthority.com)

– Suksess er fortsatt så nytt for oss at det er gøy. Men i blant savner vi tida da vi spilte i kondemnerte, okkuperte gårder. Og siden vi er i Norge: ikke minst savner vi våre venner i So Much Hate og Life But How To Live It. Begge bandene er oppløst, ikke sant? spør Mike Dirnt og Billy Joe Armstrong.

Sammen med Tre Cool utgjør de Green Day, den amerikanske trioen som i løpet av kort tid har tatt spranget fra små jobber i nedslitte pønkereir til store konserthaller. På sin første Europa-turne levde de i husokkupantmiljøet og varmet opp for det norske pønkebandet So Much Hate, tirsdag spilte de i Oslo Spektrum, for omlag 5.000 unge og energiske fans.

Gjennombruddet

Omslaget kom med bandets tredje album «Dookie». Med MTVs hjelp og singelhiten «Basket Case» som drahjelp har CDen nå – to år etter utgivelsen – solgt nærmere ti millioner på verdensbasis, hvorav rundt 25.000 i Norge.

– Selvsagt har mange hardcore-pønkere av den grunn kalt oss drittsekker og anklaget oss for å «selge ut». Suksess stinker, vet du, smiler Mike. Men ellers unnslår han å kommentere anklagene.

– Jeg er ikke den rette til å uttale meg om slike ting, men vi har fremdeles god kontakt med våre gamle venner i squatter-miljøet, hevder Mike når vi plutselig blir avbrytt av et høylydt brøl som får oss til å hoppe i stolene.

Inn i rommet stormer tredjemann, trommisen Tre Cool, med et digert, nyinnkjøpt vikinghorn på hodet som nesten skjuler det korte, sjokkrøde håret.

– Jeg måtte lete litt, men til slutt fant jeg en butikk med dette kule hornet, plaprer Tres Cool energisk mens han finner en stol.

– Nei, jeg skal ikke bruke det på scenen, men gjett om det skal på når jeg skal elske med kona!

Mer rock enn pønk

Pønkrock har fått et kraftig oppsving de siste par årene, og Green Day har fått mye av æren for det. Men de liker ikke rollen som den nye pønkgenerasjonens musikalske hærførere.

– Vi foretrekker å bli omtalt som et rock’n’roll-band med frihet til å utforske annen musikk. Og skal vi kritisere pønkerne for noe, må det være at mange av dem er musikalsk trangsynte. Dessuten er pønk nært knyttet til undergrunnsmiljøer, og du er neppe særlig undergrunn når du selger millioner med plater og spiller konserter for flere tusen mennesker, konstaterer bandet.

Men om de distanserer seg litt fra det musikalske begrepet pønk, tror de fortsatt på pønken som et politisk uttrykk.

– Pønken forandret vårt liv, og vi håper at vår musikk kan bety noe mer enn underholdning for noen der ute. Dessuten trenger du jo ikke å spille pønk for å være politisk. Se bare på Sinead O’Connor, John Lennon og Bob Dylan!

Like opprørsk?

Mike Dirnt & Co var bare smågutter da den britiske pønken herjet som verst i 1977, og de trekker derfor heller fram Replacements og Hüsker Du som viktige inspirasjonskilder. Men at 1990-talls pønk er mer stueren og mindre farlig enn 1970-tallsvarianten er de ikke med på.

– Eneste forskjellen er at pønk på 1970-tallet var ny, og derfor også ble et motefenomen. Avisene elsket å skrive om pønkerne, spyttklysene og alt det der. Det er ikke noe problem å finne de samme greiene i dag, men da må du oppsøke små, undergrunnsklubber. Og dit går jo aldri journalister, hevder bandet som snart er ute med sitt nye album «Insomniac».

– Musikken er mer rett fram og mer aggressiv enn på «Dookie», og tekstene litt mer selvdestruktive med politisk brodd, hevder Billy Joe.

– Mange band prøver å få en konsertlyd som likner på det de gjør i studio. Vi prøver i stedet å ta konsertenergien med oss inn i studio. Derfor brukte vi bare tre uker på innspillinga. Vi bare går inn og dunker ut sangene, en etter en. På den måten klarer vi å bevare energien i musikken. Og er det noe Green Day handler om, så er det energi, avslutter Mike Dirnt, Billy Joe og Tre Cool.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB august 1995)