Gregg Allman: Allman for alle mann

(intervju først publisert i 1991)

Gregg Allman (Foto: All Music)

Gregg Allman (Foto: All Music)

New York: – Er Rick Danko i byen? Gregg Allman strekker resolutt sin tatoverte høyrearm mot stoppknappen, og trekker meg ut av heisen.
Nyheten om at hans gamle venn ikke bare er i samme by, men også på samme hotell må feires, fastslår veteranrockeren.

Og feiring blir det til gagns, påfølgende natt. Samlet på et hotellrom sitter Gregg, Rick Danko, Eric Andersen og ikke minst Jonas Fjeld bøyd over gitarene og jammer og synger og drikker seg gjennom hele natta til den lyse morgen.

– Man, var det gøy i natt. Og var jeg imponert over Fjelds sanger og stemme, sier Gregg Allman med morgenhes stemme da vi igjen møtes til sen frokost neste dag. Møtet med Fjeld & Co har allerede resultert i at en avtale om en spillejobb som Danko, Fjeld, Andersen & Allman er i boks, mens planer om en Norges-turne til høsten med kvartetten svirrer i lufta.

– Med Allman Brothers Band forbindes jeg helst med store konserter for store folkemasser. Men jeg liker å gjøre litt forskjellige ting, og hjertet mitt bor fremdeles i småklubber. Det er en befrielse å kunne gjøre upretensiøse konserter med et entusiastisk publikum tett innpå deg. Og siden jeg aldri har vært i Norge før og faktisk har fri i september, frister det virkelig å bli med de tre på en Norges-turne.
Spesielt etter alt det fine som Rick har fortalt om landet ditt. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det ikke skulle bli noe av, sier Gregg Allman og understreker at han mener alvor.

Klassisk Allman-plate

Likevel, det ville være dumt å selge skinnet før bjørnen er skutt, så vi holder oss heller til det som faktisk er sikkert. Slik som at Allman Brothers Band med Gregg og Dickie Betts i spissen skal spille på Roskilde-festivalen torsdag 27. juni, og at en ny plate med sørstats-rockerne kommer uka etter.

«Shades of Two Worlds» inneholder åtte låter i klassisk ABB-tapning, inklusive en sjelfull tolkning av Robert Johnsons gamle «Come On In My Kitchen» samt en ny 12 minutter lang låt («Nobody Knows») hvor enkeltmedlemmene virkelig får anledning til å boltre seg uten verken å miste fokus eller groove.

Gregg legger ikke skjul på at han er storfornøyd med bandets nye plate.

– Vi var vekk fra hverandre i mange år, før vi gjorde comeback med «Seven Turns» for et par år siden. Jeg er stolt av den plata, men føler at denne representerer Allman Brothers Band på en enda bedre måte. Nå har vi virkelig gjenfunnet tonen, og tryggheten gjør at vi tillater oss større friheter, kommenterer Gregg Allman med en ekte, langtrukken sørstats-drawl og forsyner seg av rekecocktailen som kelneren har plassert foran ham.

Lykkelig gift

Med seg i New York har Gregg sin nye kone, den femte i rekka, og mens hun er ute en tur med bikkja i Central Park, kommenterer han hyppig og muntert de mange skjønnhetene som passerer revy utenfor restaurant-vinduet.

– Hei, se på hun der! Peker han ivrig, men tilføyer straks at nå som han er gift igjen, er det bare «se, men ikke røre».

– Vi har vært gift i to år nå, og denne gang er jeg virkelig innstilt på at det skal vare helt til jeg blir en gammel og krokrygget pensjonist.
Og vet du hva det første min nåværende kone gjorde etter at vi hadde giftet oss? Jo, å brenne min svarte, lille notisbok med navn og adresser på forskjellige damer jeg har truffet opp gjennom årene! Det er greit nok for meg, men hun kunne kanskje gitt boka til noen andre som trengte den bedre enn meg. Men den sjansen ville hun ikke ta, i tilfelle noen ga meg boka tilbake, ler Gregg og rister litt på hodet mens han slår avvæpnende ut med armene.

Turbulent liv

Med Gregg Allmans bakgrunn, er det ikke så vanskelig å forstå kona hans.
Livet hans har ikke vært overdrevent ryddig, og tragedier, skandaler og rot har formelig stått i kø. Med tap av sin kjære bror og Allman Brother Band-kollega Duane i en motorsykkelulykke høsten 1971 og Allman-bassist Berry Oakley året etter. Så fulgte et like kortvarig som skandalepreget ekteskap med Cher. Og ikke minst et alvorlig stoffproblem som han slet med i mange år, og som utover i 70-årene truet med å legge hele hans karriere i grus.

Litt preget av de mange harde årene er 43-åringen nok, men Gregg Allman har tross alt greid å overleve. Både fysisk og kreativt.

– Det har stått mye rart om meg på trykk, noe sant, noe rent oppspinn. Jeg har imidlertid aldri brydd meg særlig om det, og har i stedet prøvd å jobbe videre som vanlig. Går alt galt, fortsett å spill!
Det er den sikreste måten å overleve på. Den linjen har jeg fulgt helt siden Duane døde, selv om det var tøft etter at han krasjet med motorsykkelen sin.

I årene som fulgte, hadde jeg mange ganger lyst til å gi opp hele greia, men tvang meg til å fortsette. Life must go on, bemerker Gregg som likevel innrømmer at alt han presterte utover i 70-årene kanskje ikke holdt så god kvalitet?

Harmoni gir inspirasjon

– Det var da ikke så dårlig, men okey… Jeg hadde noen personlige problemer som sto i veien for min kreative skaperkraft, samtidig som jeg i en periode bodde helt galt. Å bo i Los Angeles er ikke noe for meg, og årene der ble preget av kreativ tørke. Jeg har aldri vært fyren som setter seg ned for å skrive, inspirasjonen må komme av seg selv skal jeg gidde og greie å prestere noe bra.

– Men for at inspirasjonen skal komme, må jeg leve i harmoni med meg selv og omgivelsene. Denne harmonien fant jeg aldri i Los Angeles. Etter at jeg flyttet tilbake til Florida ble det helt andre boller, noe som straks resulterte i Gregg Allman Band-platene «I’m No Angel» og «Just Before The Bullets Fly». Sannsynligvis det beste jeg hadde lagd siden ABB-platene i begynnelsen av 70-årene, uttaler Gregg og erklærer videre at det i dag ikke er noe problem med inspirasjon.

– Og når jeg først får inspirasjon, skriver og jobber jeg som en gal.
Dette kreative overskuddet preger forøvrig «Shades of Two Worlds». Her strømmet materialet på, og i studio gikk det nesten som en lek. Med mye live-stemning og spontane innfall som gir musikken liv og det rette suget.

Allman til filmen

Foruten å være aktuell med Allman Brothers Band, forteller Gregg at han også har vært opptatt med en del filming det siste året.

– Jeg fikk et overraskende tilbud i Florida om en liten rolle i TV-serien «Superboy» i fjor. Tanken om å filme har egentlig aldri streifet meg, men det er jo alltid gøy å prøve nye ting, så jeg slo til.
De andre i bandet lo litt, og for å være helt ærlig var jeg kanskje ikke helt på høyden til å begynne med.

Det er adskillig lettere å huske sangtekster enn filmreplikker, men etterhvert som jeg ble mer vant med det nye mediet, gikk det også bedre.
Faktisk så pass bra at jeg ikke lenge etterpå fikk et nytt tilbud om en virkelig filmrolle. «Rush» heter filmen, og skal vel opp på kinoene til høsten en gang her i USA, forteller Gregg mens blikket igjen flakker rastløst ut gjennom vinduet før det fester seg på enda en ungpike. Og mens han med øynene følger henne nedover gata, forsikrer han at eventuelle andre framtidige filmroller aldri skal få komme i veien for musikeren Gregg Allman.

– Musikken har jeg i blodet, og jeg vil garantert fortsette å spille så lenge jeg har noe å gi på en scene. Dessuten likte jeg ikke helt døgnrytmen de hadde under filmingen. Opp grytidlig og hard jobbing til etter solnedgang. Som musiker kan du ta det mer til ro, og kombinere moro med jobb utover natta. Og det passer meg utmerket, sier Gregg med glimt i øyet og putter en ny reke i munnen.

 Av Leif Gjerstad

Les også: Konserter jeg minnes, del 1

Les også: Konserter jeg minnes, del 2

(intervju først publisert i NTB i juni 1991)

6 thoughts on “Gregg Allman: Allman for alle mann

  1. Pingback: nba 2k16 mt for sale reddit

  2. Sorry for late reply (didn’t discover it before now), but thanks anyway for nice comment!

    Hope you can enjoy some of the stuff I publish on LeffesLab!

    All the best
    Leif

  3. Pingback: nba vc coins

  4. Pingback: lsiionssmi

  5. Thanks for kind words! (and sorry about late reply). Hope you’re still around and enjoying LeffesLab!

Legg igjen en kommentar