Gylden time med Tom Waits

(intervju opprinnelig publisert i 1985)

Tom Waits, slik han så ut på baksida av coveret på Rain Dogs». (Foto: platecover)

Oslo: Gammel jakke, altfor store bukser i loppemarkedstil, stripete arbeiderskjorte og en medtatt hatt som dekker det bustete håret. Det er ingen tvil. Det er Tom Waits.

I to timer hadde et fullsatt og utsolgt Oslo Konserthus frydet seg over den merkverdige artisten. Etter mer enn ti år som kultstjerne er Tom Waits nå i ferd med å ta skrittet over i de etablertes rekker.

Noe ikke bare billettsalget til Oslo-konserten – utsolgt på en time – viser. Utviklingen av hans platesalg illustrerer det samme. For etter at hans seks første LPer bare solgte i noen hundretalls ex i Norge, nådde 1983-plata «Swordfishtrombones» 7200. Og etter bare tre uker i handelen har nå hans helt ferske «Rain Dogs» allerede passert 6000.

– Spør meg ikke hvorfor. Jeg gjør jo ikke noe annet i dag enn for ti år siden. Nei, suksess er noen rare greier, kommenterer Tom Waits sin nye popularitet med, når vi treffer ham i garderoben litt før konserten.

Myten og mannen

Tom Waits, som ifølge myten ble født i en drosje i California og som hadde en bil som sitt første, egne hjem i Los Angeles, før han fikk et rom på Tropicana Motel i Hollywood. Og det var mens han bodde der at karrieren begynte å ta fart og bladet Rolling Stone for første gang beskrev han som en «one-man-beatnik-revival».

– Jeg er lei image, beskrivelser og annet som brukes til å plassere meg i bås, sier Tom Waits halvhjertet.

For samtidig som han ikke bekrefter mytene avkrefter han dem heller ikke. Blant annet bidrar hans visuelle framtoning – i nøyaktig de samme klærne som på scenen – samt oppførsel til en viss grad å holde mytene i live. Litt ubarbert og med rufsete hår håndhilser han på oss og hever ølglasset til en skål før samtalen kommer skikkelig i gang.

Drømmer, tanker og humor

Skjønt skikkelig. De fleste spørsmålene blir i første omgang besvart med underfundig humor, etterfulgt av et levende og fantasirikt billedspråk. Med andre ord: ikke helt ulikt det vi finner på hans LPer. Men hvor får han alle idéer fra?

– Å, de kommer vel fra et eller annet sted inni huet mitt. Tror jeg, sier Waits med sin karakteristisk hese stemme, mens en hånd litt fraværende glir gjennom det viltre håret.

– Drømmer. Tanker. Det gjelder å ikke fjerne seg for langt fra disse, fortsetter han.

– Det sies at folk som du treffer på barer og andre utesteder før eller seinere ender opp i en av dine sanger?

– Gee! Er jeg virkelig så ille, ler Waits høyt og hever glasset mens han gynger fram og tilbake i stolen.

– Vel, persongalleriet i mine sanger er en ekte blanding av drømmer, visjoner og faktiske opplevelser. Skrevet på en slik måte at ingenting er som det egentlig er, samtidig som alt likevel er sant.

Brutal by

Tekstene til Tom Waits viser klart nok at det er de som ligger nede for telling, de som lever på bunn, på den amerikanske medaljens bakside som han aller helst – og også som aller oftest – skriver om.

– New York er en tøff enten-eller-by. Enten lever du et liv i sus og dus… eller så er du virkelig på bunn. Uten mat, klær pg bolig, sier Waits og klør seg på ny i håret.

Han flyttet selv til New York for noen få år siden, og forteller at han godt merker hvor hard byen er.

– De siste par årene har jeg flyttet i alt ni ganger innenfor byens grenser, i håp om å finne et bedre sted for mine barn.

Ingen smeltedigel

Men samtidig som Waits beskriver New York som brutal, sier han at det også er veldig inspirerende å bo der. Byen er full av kontraster og alle nasjonaliteter har sin egen lille bydel med sin kulturelle egenart.

– Men glem myten om New York som den store smeltedigelen! Grensene er mer markert der enn de fleste andre steder. Men nettopp dette gjør at du bare ved å vandre gjennom byens gater kan suge inn all verdens musikk. Det er dette jeg så prøver å blande og vri og skru litt på – slik at det til slutt høres som meg, forklarer Waits som ellers ikke har noe i mot at andre artister bruker hans sanger.

– Sanger er til for å synges, fastslår han og illustrerer sitt syn ved spontant å bryte ut i en gammel amerikansk sang fra 1. verdenskrig – som med «underbukse»-tekst er blitt populær blant byens barn.

Liker film

Ved siden av musikk har Tom Waits de siste årene jobbet mer og mer med film. Både som komponist og skuespiller. Er han muligens på vei vekk fra musikken og over i den cinematiske verden?

– Jeg er fascinert av mediet, men tror neppe det vil bli dominerende i mitt liv. For mens jeg har kontroll over musikken min, er det å ha kontroll over film fryktelig mye vanskeligere. Der kan du jo bruke millioner på millioner på å skape illusjoner. Du skaper dine egne drømmer. Og hvordan kan du da klare å overleve i den virkelige verden?

Mikrofonbarbering

Spør Waits og griper en mikrofon som han «barberer» seg lenge og vel med. Han myser litt før han bryter ut i en ny hjertevarm og hes latter.

Joda, Waits ser ikke bare ut til å klare seg i denne verden. Han ser ut til å trives i den også.

– Som barn drømmer man om å gjøre alt mulig. I mitt voksne liv har jeg gjort mye rart, og av alle de jobbene jeg har hatt er dette den jeg liker aller best, avslutter Tom Waits.

Denne gangen helt alvorlig.

(intervju opprinnelig publisert i november 1985 i flere aviser, bla.a. Bergens Tidende)

Legg igjen en kommentar