Hæ? Kan nasjonens ører virkelig høre?

(reportasje opprinnelig publisert 2004)

Vi er musikkjournalister! Vi er nasjonens ører! Men... kan vi høre? (Foto: Birgit Dannenberg)

Vi er musikkjournalister! Vi er nasjonens ører! Men… kan vi høre? (Foto: Birgit Dannenberg)

Oslo: Det skjer at kverulanter trekker våre evner i tvil, men det er ingen tvil: Vi musikkjournalister er nasjonens ører! Det vi bekymrer oss for er derfor noe helt annet. Hører vi det vi tror vi hører?

Vårregnet sildrer lydløst (?) ned når vi samles utenfor inngangen til Institutt for Tinnitus og Audiologi i Ullevålsveien i Oslo. Fem musikkjournalister som i årevis har fått teppebombet øreganger med høy lyd skal hørselstestes og endelig få dommen: hva har jobben gjort med hørselen?

Doktor Arnesen forklarer journalist Hansen hvorfor han hører litt dårlig. (Foto: Birgit Dannenberg)

Doktor Arnesen forklarer journalist Hansen hvorfor han hører litt dårlig. (Foto: Birgit Dannenberg)

– Jeg frykter det verste, sier VG-journalist Espen Arnold Hansen så stillferdig at Dagbladet-kollega Anders Grønneberg ber ham gjenta det han sa litt høyere. Det blir gjentatt, og Grønneberg nikker enig.

For det er jo bare å innrømme, som musikkjournalister blir det jo litt vanskeligere å forsvare anmeldelser dersom noen kan slå i bordet med at «men du hører jo faen ikke likevel!».

På den annen side, dersom testen gir svaret vi frykter, har vi allerede strategien klar: Da skal «Hæ?! – interesseorganisasjonen for hørselsskadde musikkjournalister» gå til søksmål i millionklassen mot arbeidsgivere som ikke har innsett hvor ille vi har det, der vi tilbringer time etter time i stinne konsertlokaler. Og etterpå til og med må mene noe om det vi (kanskje ikke) hørte.

– Kommer vi dårlig ut her, blir det i hvert fall lettere å få innfridd Hæ?!-kravet om et rekreasjonshjem på Hvaler. Med et lydanlegg som kringkaster måkeskrik og bølgeskvulp, slik at vi også kan få glede oss over det alle andre hyttefolk sier er så flott å høre, drømmer Espen.

Frykt og leven

Ved et cafébord i Amsterdam våren 1993: Espen, jeg og et par andre norske kolleger tar initiativet til «Hæ?! – interesseorganisasjonen for hørselsskadde musikkjournalister».

U2 skal åpne sin Zoo-tour, men som nasjonens ører har vi viktigere ting å bry oss om. Vi planlegger vår egen pensjonisttilværelse, med et rekreasjonshjem som et selvfølgelig gode Hæ! skal kreve av arbeidsgiversiden.

Oslo, våren 2004: Nå er tida endelig moden for å sette makt bak Hæ!-krava. Espen, Anders og jeg har fått med oss to litt yngre kolleger, metal­guruen Gro Narvestad og laptop-friken Bernt Erik Pedersen, til en hørselstest, for å bevise hvordan en jobb med fryktelig larm og leven fører oss inn i skyggenes – eller rettere sagt taushetens – dal. Og gjett om vi skal skrike opp om resultatet!

Blø for den gode sak

Hvis det pipler blod ut av ørene er det kanskje for høyt, undrer Gro Narvestad. (Foto: Birgit Dannenberg)

Hvis det pipler blod ut av ørene er det kanskje for høyt, undrer Gro Narvestad. (Foto: Birgit Dannenberg)

– Noen ganger må man blø for saken, men ikke slik jeg gjorde da jeg dekket metalfestivalen Dynamo i Nederland for noen år siden, sier Gro:

– Jeg hadde vært backstage, og akkurat da jeg kom ut derfra og befant meg rett foran en svær vegg med lydkasser braket helvete løs. Det var death metalbandet Death som fyrte løs, og i samme øyeblikk som lyden tordnet utover området begynte det å renne blod ut av begge ørene mine! Jeg trakk bakover, men blodet fortsatte å renne ut likevel. Jeg frykter at noe ble ødelagt.

Vi nikker taust i sympati med Gro, når dr.med Atle Rønning Arnesen roper opp navnet hennes. Hun er den første som skal til pers. I mellomtida mimrer Espen om en Motorpsycho-konsert i Fredrikstad.

– Det var et lite lokale og håpløst høyt, og selv om jeg prøvde å stappe fingra i ørene så hjalp det ikke. Men hjemturen til Moss ble fin! Jeg hadde en gammel, sliten Fiat Uno som bråkte som et helvete, men akkurat den kvelden var den helt som ny. Motorpsycho-larmen satt så godt i at jeg ikke hørte at bilen startet, og heller ikke hørte noen andre lyder fra bilen under hele hjemturen!

If it’s too low, you’re too old?

Anders Grønneberg pleier å putte papir inn i ørene på konserter. (Foto: Birgit Dannenberg)

Anders Grønneberg pleier å putte papir inn i ørene på konserter. (Foto: Birgit Dannenberg)

– Det nytter ikke bare å putte fingra i ørene, påpeker Anders som røper at han er så feig at han ofte stiller på konserter med ørepropper.

– Noen ganger glemmer jeg dem hjemme, men hvis det blir for ille går jeg på do og væter litt papir som jeg dytter inn i ørene. Det funker stort sett bra, selv om jeg en gang måtte til bedriftslegen etterpå fordi jeg hadde fått så vondt i ørene. Da legen undersøkte meg, oppdaget han masse papir lengst inne i øregangene!

Det kan være ille når det er høyt, men det er enda verre når det blir for lavt. Som på Øya-festivalen på Kalvøya for noen år siden.

– Kings of Convenience spilte jo så dempet at det nesten var umulig å få med seg det som skjedde. Går jo ikke an å anmelde sånne konserter. Det vi lurte mest på var om alle andre syntes det var like lavt , minnes Anders og Espen.

– Men husker dere AC/DC-konserten i Oslo Spektrum?, spør Bernt Erik.

– Da de fyrte av noen svære kanoner helt mot slutten ble det bare komisk. Lyden var uansett så høy at du nesten ikke hørte kanonene. Det var bare ilden og røyken som avslørte at de hadde fyrt av noen salutter.

Den store lydprøven

Bernt Erik Pedersen lytter intenst etter lyder. (Foto: Birgit Dannenberg)

Bernt Erik Pedersen lytter intenst etter lyder. (Foto: Birgit Dannenberg)

Gro og Espen er ferdige, og begge er oppløftet, selv om begge hadde en liten skade i det ene øret. Anders kommer enda bedre ut av det.

– Legen sa jeg må gå på litt flere konserter, sier Anders fornøyd.

Men seierherren blir likevel Bernt Erik. Han har svart så riktig på så mange lydimpulser at han blir stemplet som helt normal.

– Det bare beviser at laptopmusikk er mye bedre enn metal. Gro hører på metal, og hadde en liten skade. Jeg hører aldri på metal, men mye på laptop. Og hadde helt bra hørsel, gliser Bernt Erik i retning Gro. Men hun vender bare det døve øret til og later som ingenting.

Et liv i sus og sus

Leif Gjerstad er glad han vasket ørene, før dr. med. Atle Rønning Arnesen undersøkte dem. (Foto: Birgit Dannenberg) 20040505

Leif Gjerstad er glad han vasket ørene, før dr. med. Atle Rønning Arnesen undersøkte dem. (Foto: Birgit Dannenberg)

Nå er det bare jeg som gjenstår. Øreklokkene blir satt på, mens jeg får beskjed om å svare bekreftende når jeg hører lyder. Lurer på om jeg skal kuppe hele greia og si ja hele tida, siden tinnitusen uler høyt og konstant inne i hodet. Men det teller nok ikke, må jeg dessverre innrømme for meg selv. Derfor skjerper jeg sansene og lytter intenst etter andre lyder.

– Ja! Sier jeg høyt og tydelig når den første lyden kommer, og følger opp med et enda høyere JA!, liksom for å vise hvor godt jeg faktisk hører. Og det går bra en god stund, før det plutselig blir helt taust (bortsett fra den konstante tinnitus-pipinga, da) mistenkelig lenge. I tillegg har legen vært så smart å plassere seg slik at jeg ikke ser ham, og derfor ikke kan bruke synet (som er helt bra) til å bløffe meg til et strålende resultat.

Den konstante pipinga er alt jeg har med meg ut fra legen, sammen med en grafisk framstilling som viser at hørselen nok kunne ha vært verre, men dessverre også litt bedre.

Trøsten får være at testgruppas resultat tyder på at «nasjonens ører» som gruppe faktisk har hørt det de skriver om. Så får det ikke hjelpe at søksmålet i millionklassen røk, og at Hæ?! nok må se langt etter rekreasjonshjemmet.

Men kanskje kan vi håpe på en liten hytte i hvert fall. Som kompensasjon for de dyre, spesialtilpassede øreproppene som Gro og jeg har fått beskjed om å stille med på neste konsert?

Av Leif Gjerstad

(reportasje opprinnelig publisert i juni 2004 i Journalisten)

Les flere Leffe liksom-saker her!

 

Legg igjen en kommentar