Hey Stoopid!

(Intervju første gang publisert juli 1991)

I 1991 lovte Vincent Furnier at Alice Cooper aldri ville bli voksen og ansvarlig. Her er Alice på scenen i 2015. (Foto: Ralph Arvesen(Creative Commons)

Oslo/Los Angeles: – Innimellom føler jeg meg som Frankensteins skaper, og noen ganger lurer jeg på hvem som er det største monsteret. Han som er produktet, eller jeg som er skaperen?

Vincent Furnier, alias Alice Cooper, småfilosoferer og synes at problemstillingen Furnier/Cooper er så morsom at telefonlinja fra Los Angeles krøller seg sammen av latter. Men for enkelthets skyld blir vi enige om at han i denne sammenheng heter Alice, siden det er den nye Alice Cooper-plata «Hey Stoopid» som er den direkte foranledningen til vår prat. Og hvem er det nå den godeste Alice kaller stupid?

– Vel, tittelen og sangteksten spiller på to forskjellige ting.
Tittelen er en hyllest til ferien og moroa vi da kan ha, den delen av året vi kan være litt uansvarlige og litt «stoopid». Denne sprudlende overskuddsenergien og eventyrlysten har jeg prøvd å fange på plata, forklarer Furnier/Cooper og fortsetter.

– Teksten på tittelkuttet har imidlertid en litt alvorligere tone.
Koblet med platas feiring av livet, er dette en anti-selvmordssang.
«Stoopid» er en god karakteristikk av dem som er fascinert av selvmordstanken, samtidig som det er min melding til Washington-fruene og andre sensurlystne rockehatere. I et par rettsaker her i USA har hardrockgrupper blitt anklaget for å ha inspirert ungdommer til å begå selvmord gjennom skjulte budskap på plata. Personlig ville jeg heller brukt energien på å gå foreldrene nærmere etter i sømmene. Har en 15-åring det så ille at han tar sitt eget liv, kan det tyde på at han ikke har det helt greit hjemme, sier Alice Cooper med en ironisk og utpreget understatement-tone.

Kontroversiell grensesprenger

Alice Cooper er selvsagt ikke ukjent med moralens voktere og deres angrep på rock. Da han slo igjennom for 20 år siden med hits som «I’m 18», «School’s Out» og «Elected», var det som en av rockens mest kontroversielle skikkelser. Med et show hvor bloddryppende parteringer av dukker, slanger på scenen og henrettelser av Alice og andre volds/skrekkscener var viktige visuelle innslag, flyttet Alice ikke bare grenser innen glamrocken. Han sjokkerte også tilstrekkelig til at folk ropte på forbud.

– Vi hadde en så stor visuell slagkraft at enkelte dessverre glemte musikken, kommenterer han oppstyret med i dag.

– Men jeg har alltid brukt mye mer tid på musikken enn på de visuelle innslagene, og det gjelder hele tida å finne en balanse. Hvis de visuelle innslagene går på bekostning av musikken, blir helheten lidende. Et godt Alice Cooper-show skal være som en berg-og-dal-bane.
Det skal pirre, skremme og kalle på latter. Det skal være en positiv opplevelse som etterlater deg med skrekkblandet fryd.

På kjøret

For Vincent Furnier ble etter hvert samværet med Alice mer skrekk enn fryd. Etter den hektiske storhetsperioden i første halvpart av 70-tallet, gikk kvaliteten på platene nedover samtidig som alkohol- og pillekonsumet gikk oppover. Det endte med sammenbrudd, et langvarig behandlingsopphold og en enda lengre periode med svært så tamme og intetsigende plater.

– Men det var ikke Alices skyld. Han lever bare på scenen og der har han aldri drukket. Vincent derimot jobbet beinhardt i ti år uten pause. For å klare tempoet og presset ble det dessverre å ty til kunstige stimuli, kommenterer Alice som nå ikke har smakt en dråpe alkohol på ni år. Og som for et par år siden kunne glede seg over et vellykket comeback med CDen «Trash» og hitsingelen «Poison».

– «Hey Stoopid» er mer variert enn «Trash» og ligger vel nærmere «Billion Dollar Babies»-stilen. Mens «Trash» rendyrket en stil, byr «Hey Stoopid» på humor, ballader og steintøffe rockere. Alt det som kjennetegner Alice Cooper finner du her samlet på et brett, forteller han og fortsetter:

– Dessuten er «Hey Stoopid» mye mer gitarorientert. Mens Trash-produsenten Desmond Child liker keyboards veldig godt, er jeg en utpreget gitar-freak. Jeg elsker gitarer, så på denne droppet jeg keyboardene og fylte i stedet lydbildet med råe gitarer.

Garasjerøtter

At gitarene spiller en viktig rolle på «Hey Stoopid», oppdager man ved et kjapt blikk på musikerlista. I bandet sitt råder Alice over to gitarister, likevel bidrar både Slash, Mick Mars, Steve Vai og Joe Satriani med litt gitarkrydder på plata. Blant dagens hardrockeband trekker han spesielt fram Guns’n’Roses, Faith No More og Jane’s Addiction som grupper han gjerne hører på.

– Jeg kan høre Alice Cooper i dem alle. For selv om studioteknologien har forandret seg utrolig mye i løpet av mine 20 år i bransjen, har selve hardrock-sjangeren ikke gjort det. Det er sikkert fordi vi alle i utgangspunktet var ekte garasjeband som sto på og trøkka ut rå og hard rock. Og et band som vokser opp med og dyrker den råe sounden, trenger ikke all verdens maskiner og fancy platestudioer, sier Alice Cooper.

Om kort legger han ut på en ny turné og han forsikrer at han ikke har noen planer om å gi seg. Like lite som sceneskikkelsen Alice Cooper kan ventes å bli en ansvarlig voksen…
- Som de fleste andre donerer også jeg, Vincent Furnier, penger til diverse gode formål. Men Alice har ingen planer om å bli en ansvarlig «voksen» og politisk engasjert artist. Alice kan aldri stille opp på noe slikt. Ingen ville ta ham alvorlig. Og skulle Alice engasjere seg i kampen for bevaring av regnskogene, er jeg redd for at det ville ha endt med at han satte fyr på hele skogen!

Av Leif Gjerstad

(Intervju første gang publisert i NTB 04. juli 1991)

Legg igjen en kommentar