Housemartins på  vei oppover

(intervju opprinnelig publisert november 1986)

Housemartins-intervju november 1986) (faksimile fra Haugesunds Avis)

Housemartins-intervju november 1986) (faksimile fra Haugesunds Avis)

— Opprinnelig ønsket vi å være et pønkband, men vi skjønte fort at det ikke var vår stil. Vi var altfor snille og menneskelige. Seiv da vi prøvde å spille aggressiv pønk ble resultatet helst melodiøs pop. Så det er vel popband vi er, fastslår Norman Cook!

Cook spiller bass i Housemartins. Kvartetten fra Hull som med debut-LP’en «London 0 – Hull 4» og singler som «Sheep», den nye «Think For A Minute» og ikke minst sommerens store gjennombruddslåt «Happy Hour» har tatt skrittet opp fra de ukjentes rekker til stjernenes verden i løpet av noen få måneder.

I hvert fall i England. Her hjemme er de nok fremdeles et relativt ukjent navn, men ikke mer enn at de nesten klarte å fylle Sardine’s da de spilte i Oslo nylig. En konsert hvor de på lånt utstyr (deres eget forsvant ett eller annet sted på veien til Oslo) gjorde en helt OK figur, men hvor de framfor alt vil bli husket for en 20 minutter lang a cappella-avdeling i forkant av selve konserten. Morsom, sjarmerende og imponerende!

– At vi alle kan synge opp daget vi først en tid etter at ban det ble startet, og da kan vi vel like gjerne bruke stemmene våre på en slik måte, nærmest spør Norman Cook oss beskjedent, i håp om et bekreftende svar. Og da vi nikker fortsetter han:

— Dessuten synes vi dette er en morsom måte å åpne konserter på. Da vi var mer ukjente lot vi til og med som om «dette a cap pella-bandet» var oppvarmere for Housemartins, og moret oss kongelig over de lange fjesene til publikum da de samme fire gutta litt seinere entret scenen og presenterte seg som Housemartins. He, he…

Humor og politikk

Med sin spretne popmusikk og sine humoristiske videoer har Housemartins ofte blitt sammenliknet med Madness. En sammenlikning som Norman Cook synes er smigrende, om enn noe merkelig.

— Musikalsk finnes det andre band som vi stilmessig ligger atskillig nærmere. Jeg tror derfor sammenlikningene må føres tilbake til videoene. Medlemmene i Housemartins er så kjedelige å se på at vi må skape noe morsomt og rart når vi skal presentere musikken visuelt. Video er jo uansett ikke noe annet enn en liten reklamefilm for en plate, og derfor lite velegnet til å få fram en teksts politiske budskap. Vi har mange eksempler på folk som kjøper våre plater fordi vi er så «morsomme» på video, og først etterpå oppdager at de er dypt uenige i vårt politiske syn.

Lettest kan dette politiske syn beskrives som en humanitær kristen-sosialisme med sarkastiske og aggressive undertoner,  selv om Housemartins i likhet med de fieste andre band ikke ønsker å bekjenne seg til en bestemt doktrine.

Popsangerens balansegang

— Vi vokste opp med pønken og The Clash viste oss at det gikk an å skrive politiske tekster i popsanger uten å bli dogmatiske. Vi har ingen politisk eller intellektuell skolering og har derfor heller ingen forutsetninger — eller ønske — om å stå fram som et band med «dype, seriøse tekster». På den annen side frister det enda mindre å bli dumme, glamorøse popidoler som smiler tomt fra en eller annen poster som henger på en eller annen tenåringsvegg. Alt vi ønsker er å få være musikere, som på fritida si kan gå på fotballkamper sammen med andre alminnelige mennesker, sier Norman Cook før han avrunder langt krassere:

– La meg på denne måten takke det norske folk for at dere ga den velkomst vår statsminister Thatcher fortjente! At engelskmenn flest ble rystet over denne mottakelsen er en grov overdrivelse som dere ikke må svelge. Vi er nokså mange som tvertimot synes at det var en fin
og rettferdig reaksjon på hennes politiske styre.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser november 1986. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis)

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar