Høvding Paus jubilerer i Operaen

Kanskje ikke helt slik vi pleier å se Ole Paus, men høvding er han jo akkesom! (Foto: Den Norske Opera)

Oslo: Torsdag fyller Ole Paus 70 år. I kveld fyller han Den Norske Opera, når en massemønstring av artister kommer sammen for å feire jubilanten.

På programmet til kveldens konsert (som også filmes av NRK) finner vi Sissel, Lars Vaular , CC Cowboys, Odd Nordstoga, Eva Weel Skram, Morten Abel, Stein Torleif Bjella, Jonas Fjeld, Katzenjammer, Lars Lillo-Stenberg, Ketil Bjørnstad, Daniel Kvammen, Jon Niklas Rønning, No4, PolkaBjørn & Kleine Heine og Oslo Kammerkor.

En artistliste som ikke bare er lang, men også variert og sjangeroverskridende. I samsvar med Ole Paus fordomsfrie måte å bevege seg i det musikalske landskapet på.

Hyllesten til 70-åringen kommer drøye tre år etter at den gamle rabulisten og samfunnsrefseren erklærte at han pensjonerte seg. Vel å merke ikke som artist, bare som plateartist.

– Jeg vet at jeg fortsatt er en dyktig håndverker med historier å fortelle. Men setter du ikke strek tidsnok venter forfengelighet og repetisjon, og det vil jeg ikke plage andre med, sa Ole Paus ydmykt da vi traff ham i anledning hans avskjed som plateartist – med trippelalbumet «Avslutningen».

Intervjuet ble gjort for Journalisten, med fokus på fortrinnsvis hans liv i mediebildet og refleksjoner rundt dette. Men siden det til en viss grad også er et litt tilbakeskuende blikk på hans lange liv som artist, og siden det han sa den gangen åpenbart også har gyldighet i dag, bringer jeg her en litt redigert og oppdatert versjon av 2013-intervjuet – samtidig som jeg gratulerer høving Paus med den store dagen!

Og her følger en forkortet og redigert versjon av Journalisten-intervjuet med Paus fra 2013:

Avslutningen

43 år og nesten like mange plater etter debuten har 66-årige Paus tatt farvel med platebransjen, og det har han gjort på en storveis måte, med det kritikerroste trippelalbumet «Avslutningen».

– Det har vært overveldende å se den fine mottakelsen utgivelsen har fått. Tre plater er jo mye, men når jeg først skulle sette strek ville jeg gjøre det med noe stort og helt. Det føles som en harmonisk måte å slutte som plateartist på, fastslår Ole Paus som presiserer at avskjeden fra platebransjen ikke betyr at han også gir seg som artist.

– Jeg vil fortsatt opptre mye, og helt sikkert skrive flere sanger. Det er en stor del av livet mitt, og uten det ville jeg vært ulykkelig.

Trippelalbum

Om ikke hans framtidige sanger festes til rillene, har han i hvert fall funnet et godt hjem for 29 nye Paus-låter og en omarbeidet folketone på sitt ferske trippelalbum.

Med en plate hvor han lar artistvenner synge hans låter («Forsoningen»). Med en plate hvor han selv synger nye, egne sanger i «moderne» Paus-stil («Avslutningen»). Og ikke minst: Med den innledende plata «Oppgjøret», hvor han på mange måter gjenoppliver Paus-Posten som han gjennom tre LPer feiret så store triumfer med på 70-tallet.

Kanskje det nærmeste medie-Norge er kommet en ekte lydavis, hvor Paus med satirisk snert kommenterte hendelser og fenomener i samfunnsliv, politikk og kjendiskretser i skillingsvisestil. Alt basert på artikler i norske aviser.

– Det var en enkel og takknemlig oppgave. Det var bare å sette melodi til avissidene, påstår Paus om den opprinnelige Paus-Posten som ble stiftet i 1977. Men litt skilte han seg kanskje likevel fra avisene, ved at hans lydavis ikke ble redigert utifra noe vesentlighetskriterium.

– Noen låter hadde alvorlige temaer, men det var ikke avgjørende for om de kom med eller ei. Det som betydde noe var at de var morsomme, at jeg selv lo av dem.

Paus-Posten om igjen

Når han i 2013 gjenopplivet Paus-Posten, var det med ny tittel, «Oppgjøret», og litt ny drakt. Han løsrev seg fra avisspaltene og kommenterte mer fritt det han mener var verdt å kommenteres. Noe som foruten satirepisken over velkjente politikere også ga bitende kommentarer om surrogati, asylbarn og krigsseilere.

Men en låt kan han takke pressen for helt og holdent, «Dagbladet 1.3-19.3.2013». Som i all sin enkelhet består av tonesatte forsider i den perioden.

– Ikke trengte jeg å redigere avisa heller. Jeg gikk i studio 20. mars, og det som synges er de faktiske Dagblad-forsidene i marsdagene før studio. Med vektige nyheter på front kunne jeg ikke ha skrevet låten, men heldigvis var det mest fokus på helse, kjendiser og «slik gjør du»-journalistikk, konstaterer Ole Paus med et smil.

Ifølge artisten var «Oppgjøret» mer voksen og alvorlig enn 70-tallets Paus-Posten. Det de to platene har til felles er likevel at de begge «biter oppover», slik pressens vaktbikkjerolle tilsier at også den skal gjøre.

– Jeg har alltid vært bevisst på å gå underdogens ærend, og på det punktet syns jeg også media henger på greip. Men ellers har pressen en rar måte å møte virkeligheten på. Jo mer komplisert verden er blitt, jo enklere er medias tolkning blitt, sier Paus som etterlyser sterkere holdninger blant journalister.

– Pressen skriver om mye, men har lite på hjertet.

Én som alltid mener noe

Samtidig som Ole Paus i sin musikk krast har kommentert omgivelser og samtid, er han blitt flittig brukt av medier som trenger «en som mener noe». For slik de fleste som har vært i kontakt med Paus vet, er det få som har en like slagferdig og velformulert replikk som han.

– Det er et tankekors at avisene ofte vil ha andre som målbærere for det de vil, men ikke tør framføre selv. Jeg er blitt ringt opp mange ganger om ting jeg ikke har hatt peil på. Når jeg har sagt at det aner jeg ingenting om, har journalisten gitt en kjapp forklaring før jeg blir spurt om kommentar. Dagen etter «raser» eller «tordner» jeg mot noe i spaltene, men det gjør jeg jo slett ikke. Jeg ante jo ingenting om saken, smiler Paus og legger til:

– Det er deilig å ikke mene noe. Jeg ville avskydd en type som meg som, ifølge noen medier, alltid mener noe om alt.

Offentlig person

Ole Paus har vært en offentlig person i over 40 år, og mener han med årene har lært å bli mer tilbakeholden overfor media. Han har ikke noe behov for å få sitt privatliv eksponert, og er glad for at pressen stort sett respekterer hans ønske.

Men ikke alltid. For 20 år siden lå han i en bitter strid mot Se og Hør, etter at bladet hadde skrevet om ekteskap i krise og intim forbindelse med ny kjæreste. Paus trakk Se og Hør for retten, og etter fem års vandring i rettssystemet endte det med full seier for Paus. Likevel betrakter han det ikke som en seier.

– Ingenting er jo i grunn forandret, så det tok bare fem år av mitt liv. Men slike saker er en grei påminnelse om at det ikke er likhet for loven. Hadde jeg tapt og måttet betale saksomkostnader hadde jeg vært ruinert. Den som er sterkest har råd å bruke makta, den fattige bør bare bøye hodet.

Nå har han skværet opp med Se og Hør, og vinteren 2013 var han veldig synlig som deltaker i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes». Det ga sangene hans et oppsving på strømmetjenester, og mens vi sitter og snakker kommer en litt eldre dame fram til bordet. Hun vil så gjerne takke ham for alle årene med alle de fine sangene.

– Jeg har vært en del på tv, men ante likevel ikke at mediet er så potent som påvirkningskraft. Responsen jeg har fått etter «Hver gang vi møtes» har vært veldig god. Jeg tror jeg må ha gjort et sympatisk inntrykk på skjermen, smiler Paus etter at den modne beundreren har forlatt bordet vårt.

Paus gjorde Jonas Fjeld blek

Da undertegnede for mer enn 20 år siden snakket med Terje Jensen (Jonas Fjeld), kunne han fortelle om et skrekkens møte med Ole Paus på danskebåten noen få år før. De var på vei til København for å spille inn Jonas Fjeld-albumet «Svært nok for meg», deres første samarbeidsprosjekt. Studio var booket fra neste dag, og i baren på båten spurte Terje Jensen om han kunne få se et par av tekstene Ole Paus hadde skrevet.

Svaret fra Paus gjorde Jensen blek. Det var umulig, for Paus hadde ikke skrevet noen. De skulle jo ikke i studio før dagen etter.

– Men det gikk greit. Timen før han gikk i studio skrev jeg den første teksten, og mens han spilte inn den skrev jeg teksten til neste. Og så videre gjennom hele albumet. Men da vi kom til den siste låten var jeg ganske tom. Det ble et slit å få fram teksten til det som ble «Nerven i min sang», forteller Ole Paus.

Og dersom du, kjære leser, nå tror at Fjeld-plata representerer noe spesielt så er det helt feil. Ole Paus bedyrer at det er slik han alltid har arbeidet.

– Jeg har ingen andre måter å jobbe på. Noen ganger har jeg sett på tekster i ettertid, og lurt på om jeg kunne ha forbedret dem. Innimellom har jeg konkludert med at jeg kanskje kunne endret på noen detaljer, men heller ikke særlig mer. Jeg er i en slags feber når jeg skriver, sier Ole Paus. Men innrømmer samtidig at en slik arbeidsstil koster.

– Panikken er alltid min nærmeste nabo.

Lite søvn –  mye røyk, kaffe og drikke

At stemmen hans som en gang var så ren og klar har fått sin rustne valør, forklarer Paus med «lite søvn, mye røyk, mye kaffe og mye drikke».

– Vi blir det vi har levd, kommenterer Paus når vi påpeker at søvn-røyk-kaffe-drikke-utsagnet passer godt inn i myten om både gamle artister og journalister.. Men ikke like mye på dagens generasjon.

– Jeg har jo lagt merke til at mange yngre artister er mer tandre enn min generasjon var. De legger seg tidligere og er mer nøye med hva de spiser og drikker. Vi er blitt en kjernesunn nasjon, og for artister er det ikke nødvendigvis bare positivt. Men når det gjelder myten om min generasjon – og den før meg igjen – er det også klart at resultatene ikke alltid var så bra. Jeg kjente jo noen av gigantene i sin tid, og deres levemåte var hard både for dem og de som sto dem nær, avrunder jubilanten som søndag feires i Operaen i Oslo.

Av Leif Gjerstad

(dette er en litt forkortet og redigert versjon av et intervju som ble publisert i Journalisten, våren 2013)

Les også: To rustne herrer rir igjen

Les også: Ketil Bjørnstad og Ole Paus: Gjennom innland og indre landskap

Legg igjen en kommentar