Ian Anderson: Synthpop er kjedelig

(intervju opprinnelig publisert april 1982)

Ian Anderson-intervju i Dagbladet, 07.04.1982

Ian Anderson-intervju i Dagbladet, 07.04.1982Oslo: Det er ikke altfor mange igjen av representantene for 60-åras progressive rock i 80-åras musikk. Men en av dem som fremdeles gir ut plater og turnerer er Ian Anderson, Mr. Jethro Tull. I disse dager gir han ut således ut LPen  «Broadsword & The Beast» — ifølge ham selv visstnok Jethro Tulls 16. album — samtidig som Tull enda en gang er å finne «på veien».

Dagbladet traff lan Anderson dagen før Jethro Tull-konserten i Drammenshallen nylig, for å snakke om bandet og den nye plata. Men slik samtalen utviklet seg, ble det vel så mye om Norge, Melodi Grand Prix (han hadde stor sympati for vår «null-poeng»-filosofi) og forskjellige sider om gårdsdrift, som om musikk.

Gardsdrift

Når det gjelder gardsdrift, skyldes lans store interesse det enkle faktum at når han ikke spiller inn plater eller turnerer, så tilbringer han tida oppe på sin gard i Skottland.

– Jeg driver blant annet med lakseoppdrett, forteller lan. – Da Jethro Tull begynte å kaste av seg økonomisk, lurte jeg selvfølgelig litt på hva jeg skulle gjøre med alle pengene. Siden Hollywood og jet-set-livet ikke var noe for meg, fant jeg ut at det å bosette seg i Sveits og slippe unna Storbritannias høye skatter måtte være tingen.

Men heldigvis gikk det opp for meg hvor idiotisk det er å bo på et fremmed sted bare for å ha penger som vokser i banken. Så løsningen ble i stedet å kjøpe gården i mitt hjemlige Skottland, bosette meg der og samtidig skape noen arbeidsplasser. Slik føler jeg at jeg bruker pengene på noe fornuftig, samtidig som jeg kan leve det livet jeg føler mest for.

Sjelden på rockekonserter

lan Anderson innrømmer gjerne at han svært sjelden går på rockekonserter.

– Men det er det i det hele tatt få i min aldersgruppe som gjør. Folk over 25 kan godt være interessert i rock, men det er de yngre som aktivt støtter den og holder liv i den, sier lan som ikke synes det er noe problem med den etter hvert så store aldersforskjellen mellom ham og hans publikum.

– Jeg tror heller forskjellen er av det gode. Det er mer stimulerende både for utøver og tilhører å vite at den andre representerer noe annet, noe ukjent og helt forskjellig fra en sjøl.

Kjedelige tider

Den nye, engelske rocken har han ellers ikke altfor mye pent å si om.

– Man kan ikke en gang snakke om en rockekultur i England for tida. Det man har er en popkultur hvor utseende og mote betyr mer enn innhold. Samtidig har de fleste av dagens synthgrupper/postjerner bare en grunnidé som de baserer hele sin musikk på, og det blir altfor begrensende og kjedelig i lengden. Egentlig er det bare Police som skiller seg ut i det henseende, og de er da også den eneste nye gruppa som har erobret hele verden.

På Jethro Tulls nye LP har de for første gang brukt en utenforstående produsent, Paul Samwell-Smith — framgangsrik produsent for blant andre Cat Stevens, og en gang i tida bassist i Yardbirds.

– Men tanken på å la andre produsere Jethro Tull er likevel ikke ny. Så langt tilbake som i 1969 spurte jeg Beatles-produsent George Martin, men han rådet meg til å fortsette selv. Og det har jeg altså gjort helt til nå.

– Hvordan syns du så Samwell-Smiths resultat er blitt?

– Han gjorde selvfølgelig en del ting annerledes enn hva jeg ville ha gjort. Men om det var til det bedre eller til det verre er det vanskelig å si noe om foreløpig. Jeg vil gjerne vente med «dommen» inntil jeg har hort andre folks reaksjoner. Og før det vil jeg heller ikke ta stilling til hvem som får produsentjobben — meg eller noen andre — på neste LP, sier lan Anderson.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet 07.04.1982)